I dag vil jeg kort og godt sende gode hilsinger til alle som er innom sidene mine. Og spesielt vil jeg takke de som har kommet med hyggelige tilbakemeldinger, både de som er synlig på sidene mine og de som har henvendt seg til meg på e-post. Når en pusler litt med slektsforskning så kommer en i kontakt med mange interessante personer. Og det er ikke bare folk innenlands, men også folk fra det store utland. Senest i går ble det utvekslet slektsstoff med en svensk dame som har røtter i området. I USA vil jeg trekke frem en dame som har forfedre som kom fra Tresfjord (Nerem). Ho er svært interessert i bygda, og jeg tror ho hadde satt stor pris på å få kontakt med sambygdinger. 

Ellers så er det jo fjella i nerområdet som frister med litt fisking i de vakre fjellvatna våre. En sommerdag ved Forsavatnet (bildet) er bare noe en må ha med seg helst mange ganger hvert år.

I morgen er det dugnad på Røverhytta som jeg skrev om 18. april. Vi får håpe på finevær og kanskje blir det også tid til en tur med fiskestanga i Langedalsvatna. 

I dag har jeg lagt inn litt om Mathea, søster til bestemor Elisabeth, som i vår slekt ble noe så uvanlig som emiser. Mathea døde så alt for ung og ble bare 45 år. Dere kan lese litt om henne her under Rekdal og Birkevollslekt. Det er søster Magny som er oppkalla etter Mathea som har lånt meg bildet. Kanskje er det andre som har mer å fortelle om grandtante?

I dag har jeg laga ei ny side som jeg har kalla lokalhistorie.

Det meste på disse sidene vil være slektshistorie i første rekke med utgangspunkt i bygdebøkene der jeg vil prøve å legge inn tillegg som dukker opp, eller kanskje se på gammelt stoff fra en ny side. Olav Rekdal (Olav på Plassa) som han hette i bygda gjorde et fantastisk arbeid med å studere gamle arkivkilder og samle inn historier fra gammelt folk som levde her i hans ungdom i tidlig 1900-tall. Men han hadde ikke internett og de muligheter vi i vår tid har til å samle inn stoff og sammenligne det med utenbygds kilder. Derfor er det en del interessante tilleggsopplysninger som dukker opp og vi kan ha glede av i dag. Dette vil bli presentere ved tid og høve. I dag presenterer jeg den første "innvandreren" i Rekdalsbygda. Ivar Tomasson Brude som kom hit rundt 1770-80 og som i følge bygdeboka kom hit sammen med en Åse. Men det rette var nok at han kom sammen med sin 3. kone Marit Olsdatter og deres felles barn som også hette Marit. Åse som han fann på Molde etter at han slo seg ned i Ystelia ble hans 4. kone.

Jeg blir veldig glad for å bli gjort oppmerksom på feil som jeg kan ha gjort, samt få tilleggsopplysninger om hva jeg skriver. 

Har i dag også forandret litt på visningsfeltet over sider til venstre. Tilbakeblikk som er minner fra barndom- og ungdomstid har blitt egen hovedside.

Med vennlig hilsen Helge. 

Røverhytta i Langedalen er et fint turmål. Den ligger i grensetraktene mellom Sunnmøre og Romsdal, mellom Haram og Vestnes, så vidt på Romsdalsida. Frå Rekdalsetra (bomvei) er det ca. en time rolig gange. En kan også gå frå Eikesetra (Vestrefjord), litt lenger men slakkere terreng. Røvarhytten eller Røverborgen som også ble brukt som navn på hytta ligger godt skjult bak en knaus og er vanskelig å oppdage om en ikke kjenner veien. Navnet kommer av at gamle segn sier det var en røver som budde der. Og det er ”røveren” Hungnesen som har blitt knytt til hytta. Kristoffer Hungnes var frå garden Hungnes, en gard på nordsida av Fannefjorden om lag to mil innover fra Molde sentrum. En kar som hadde komme på kant med loven og som ikke var regna for Guds beste barn. Han red på en drivhvit hest ble det sagt. I et av segna har han sju hjerte innsydd i jakka og skulle ha blitt drept ute på Sandøya i et naust da han lå og sov uten den beskyttende jakken. Skatten som han skulle ha gjemt oppe i Skjeringen ble slik liggende sier segna.Virkeligheten var nok litt annerledes og om livet til Hungnesen kan en lese om i Romsdal Sogelag sitt årskrift år 2000 side 183.    

Om Kristoffer Hungnes noen gang var oppe i Langedalen vet vi ingen ting om. Det vi vet var at han vinteren 1745 overvintra på Byrkjevollen hos Ole og Anne Byrkjevoll, en gard i Vestrefjord, Haram. Byrkjevoll og Eik hadde felles seter, Eikesetra og umulig er det nok ikke at det kunne bli jaktturer innover mot Langedalen. Ole på Byrkjevollen var bjørnejeger så kanskje hadde han med seg Kristoffer for å se etter bjørnen. Det har også vært hevda at rikdommen vaks på Byrkjevollen den tida Kristoffer var der, og det kan jo være noe i det. Kristoffer var en dugandes smed, det bekreftes også av at presten Michel Stub i Fosen hadde han i tjeneste som smed et helt år. Hungnesen med familie dro fra Byrkjevollen og ut på øyene, havna på Sandøya, der ble han sammen med følget sitt overmanna av bønder i et naust, så segna er ikke tatt ut av lause lufta. Men Hungnesen ble ikke drept, derimot døde sønnen vesle Kristoffer og svigerinnen av skadene bondemobben påførte dem. Kristoffer Hungnes og svogeren Johan Anderson ble ille medfarne ført til Gjermundsnes og straffet. Ingen av bøndene skal ha fått påtale for sine handlinger, slik var tida. Hva som hendte med Kristoffer Hungnes og familien senere kjenner jeg ikke til. Får håpe noen klarer å finne ut av det.

Det vi vet om Røverhytta var at det var rester etter en steinhytte der hytta ligger i dag. Historikeren Olav Rekdal hadde en teori om at den kunne ha vært brukt i forbindelse med at varden/veten på Skjeringen (fjellet som hytta ligger ved foten av) skulle vedlikeholdes og vaktes. Men det kunne vel kort og godt være en jakthytte som lå her. I alle fall ble det bygd en ny hytte på stedet i mellomkrigsåra (ca 1930) og den var flittig brukt. De som den gang bygde opp hytta var Harald Gunnarson Rekdal (f.1906), Olav Kristenson Rekdal (f.1899), Arnljot Andreasson Gjelsten (f.1906) og Peder Gjelsten Bjarteson Rekdal (f.1902). Etter 2. verdenskrig ble hytta lite brukt og den forfallt mer og mer. Men så rundt 1990 starta Rekdal Skule et restaureringsprosjekt for å bygge opp igjen og ta vare på den gamle sagnomsuste hytta. Roger og elevene godt hjelpt av bygdefolket på Rekdal gjorde arbeidet. Her må spesielt nevnes Harald, den eine av ungdommene fra 1930-byggingen som var både rådgiver og deltok med byggearbeid. Under restaureringsarbeidet ble den gamle hytteboka funnet. Den var gjemt under restene av gulvet. De siste som hadde skrevet i boka var 4 russiske krigsfanger som hadde rømt frå tyskerne og som gjemte seg i hytta en kort periode fredsvåren 1945. Det var nok de som hadde gjemt boka så godt. Rekdal Idrettslag har i dag ansvar for å holde hytta i stand og det er mulighet for å kunne overnatte i den, nøkkelen står i på utsida.  

Sjå også denne sida (lenke) 

Visa om røveren på Langedalen av Hanna Ellingseter: 

 

I Langedalen er lunt i lia

og graset høgt står der sumarstida.

Eit lite vatn det og ligg der,

Rett under skjæringen stor og svær.

 

Ei segn fortel at i gamle tider

ein fredlaus kom over fjell og lier.

Ein gøymestad han seg finna vil

og der ved vatnet han slo seg til.

 

I mange år han der oppe budde,

han hugde tre og ei tuft seg rudde,

og hus seg laga av stokk og stein

vel gøymt av torv og av furugrein.

 

Då storskog ruvde i alle bakkar

og bjørn og gråbein på stien trakka.

Om vinter tider han gjekk på ski

og veida storvilt i skog og li.

 

Her stengde fjella på alle leider,

på alle kantar var seterheier

Ein sau, ei kvige var lett å få

når gjetargut ikkje passa på.

 

Han kjøtet opp ikring åren hengde,

Av skinna fekk han dei klær han trengde.

Ja yver steinrabb og heiarør

der hev han dragsa så mang ei bør.

 

Det tungsamt var nok om vinterkvelden,

han låg på benken ved åreelden.

Ein lengt så sår han i bringa bar

til heimetrakter og mor og far. 

 

Då tidt han angra han urett gjorde

men vende heim att han ikkje torde.

Han visste vel at han heimlaus var,

så vart han stålsett og beisk og hard.

 

Han for på tokt nedi bygd og grender

og stal og røva langs alle strender.

Så mangt eit stabbur han gjesta der

og sylv og pengar til fjells han ber.

 

Han upp i Skjæringen dette gøymde

og denne staden han ikkje gløymde.

Kvar gong når han i frå tokt kom att

der i ei hole han la sin skatt.

 

Han vel det mura og vel han stelte

og stein og torv han attyver velte.

Og passa vel sine fotefar

kvar gong han der opp med tjuvgods var.

 

I Eikedalen han mykje vanka

så mang ei molte han der hev sanka.

Til Eik han oftast og la sin veg

når ut på sjøreis han tenkte seg.

 

Ei natt på øyane ut han rodde,

han visste rikfolk der ute bodde

Han hadde vore der ofte før

og kjende vegen til stabbursdør.

 

Men ut på Harøy det gjekk på tverke

der vart han fanga av menn så sterke

No inga redning det var å sjå

så overgje seg han måtte då.

 

Då han vart avhøyrd og dømt til døden

han stod der høgreist i kveldsolrøden,

og sorgfull såg inn mot Skjæringfjell.

Å um eg nådde dit inn i kveld.

 

Ein skatt så stor har eg gøymd der inne

om nokon ein gong han skulle finne

Så rik han vert denne finnarmann

sju år for Noreg han skatte kan.

 

Nå fleire hundrede år hev runne

Og denne staden har ingen funne

Og gamle Skjæringen høg og stor

Held traust på løyndommen utan ord.

 

Og enno finn ein rett ned for fjellet

Ei tilgrodd hustuft i bakke hellet

som vitnar at denne segn er sann

Her sleit og stridde ein fredlaus mann.

  

Kilder:

Mest tatt fra Odd Sørås sin artikkel i Romsdal sogelag. Olav Rekdal sine nedtegnelser. Fra en artikkel av lærer Roger Aakernes i Vestnes Sogelag sitt årskrift 2000 om Gjesteboka som han og elevene fant og tok vare på. Nordvald Bjørkevoll, et skriv om Hungnesen og Røverhytta.

 

Bildet i teksten er Røverhytta langfredag 18.april 2014 med Skjeringen i bakgrunnen. Bildet under viser peisen som ble restaurert og noe av den spesielle takkunstruksjonen.

Artikkelen endret 19.04 2014 og 25.04.2014