Side under oppbygging. Her vil jeg legge inn litt om historia fra Øygarden.

Vi starter med en lenke til Romsdal Budstikke om krigshistorie, Stützpunkt Rekdal

Murene etter spisebrakka til tyskerne er det mest markante minnet på Øygarden i dag fra krigstiden. Men om en går rundt her vil en finne mange påminnelser om krigen og om aktiviteten her.

Men Øygarden er også historie om innflyting og folk som levde her fra omtrent midten av 1800-tallet og utover. En liten grend med 10-12 husmannsplasser der folket strevet for det daglige brød.

vårkveld ved Øygardsbukta.

Ol-Eljas på Ol-Eljasplassen i Øygardsbukta.   (siste tillegg mars 2022.)

En av plassingene sø på Øygarden var han Ole Elias i bukten på plassen som ble hetende Ol-Eljasplassen, og da vet vi at han vart kalla Ol-Eljas. Han var sønn til Røst-Ole, han som solgte Rekdalshesten og som er nevnt i stykket om Øygardsfolket her.  Ol-Eljas var bror til Ole-Kristian i Røstå, han som slo ihel ulven. Det var altså 3 stk. Ole i denne fargerike huslyden.

Ole var fødd i Stordal 24. mars 1845 og var om lag 7 år da familien kom til Rekdal. Konfirmert ble han i Vestnes i 1861 og Krogh (Vestnespresten)  ga han karakteren måtelig kunnskap i kristendomsfag med god flid og oppførsel.

Vi må vel regne med at Ol-Eljas dreiv som fisker og gardsarbeider slik som vanlig var for husmannsfolk på den tida. Budde sikkert for det meste heime hos faren og senere hos eldste broren når han ikke var borte på arbeid. I 1868 mistet Ol-Eljas broren Petter som kollsigla på veg fra Dryna. Men det var ikke den eneste drukningsulykke som ramma familien, En februardag i 1888 var han ute i Dryna for å handle. Der møtte han broren Johan som hadde stifta familie og som budde ute i Sjøvika i Midsund sammen med kone og 6 barn. De to brødrene kjøpte brennvin som vanlig var og tok nok inn litt for mye. De dro fra Dryna i hver sin båt. Ol-Eljas kom hjem, men Johan fant de i fjøra på Hogset på Midøya der båten hadde drevet i land og Johan lå død ved båten. Kona Erika og de 6 barna gikk ei vond tid i møte. Omkommet på sjøen på grunn av drukkenskap står det i Midsundboka om Johan.

Ei tragedie som måtte ha gjort et sterkt inntrykk og som nok gjorde noe med psyken til Ol-Eljas. Noe slikt som psykiatrisk hjelp var på den tida ikke oppfunnet, i alle fall ikke for fattige husmannsfolk.

I 1892 kjøpte Ol-Eljas husa hans Elias Martinussen på Hagara ute ved Sunnmørsgrensa. Elias hadde kjøpt seg gard inne i Tomrefjorda og flytta dit. No regna Ol-Eljas med at han hadde sikra seg plassen husa stod på og ville kjøpe grunnen av Hansgarden, men det fikk han ikkje. Hansgardsfolket solgte plassen til han Martinus Karolussen på naboplassen. Og slikt kan det bli bråk av. Ol-Eljas var ungkar og bortimot halvskrullete i følgje Lovise (stedatter til Martinus). Og videre etter ho Lovise skriver bygdeboka:

«Ein dag kom han Ol-Eljas att frå Drø`n, ha med seg ein breinjvinskaggje og kom opp på Eljasplassen og ville skjenke han Hans og han Erek (far og son i Hansgarden som eide plassen) som hill på og høya der – Dei ha alt fått mykje tørhøy inn i løå. – Nei du e før seint ute no sa`n Hans. Ikkje godt å skrive skøyte to gonge.  Men då blei han Ol-Eljas rasgalinj, for først opp på stautakje og te å rive ned torv og stein, neover slipstein der Hans-mæra sto bunda. Han Hans laut ta merra og han Erik slipstei`n. So han Ol-Eljas oppå løtakje og te rive og velte tå torv og never oppover høye hass Hans. Han hauka og bælja å spennte å rulla torvveiltå heilt nepå torvolen – der blei det liggjandes i to år, ten Ol-Eljas endele kom og reiv. Då ha`n fått bøksla se ein liten plass unda Kristengarda, i Øygardsbukten. Der bygde han opp igjen gamlestauå. Løå nøytte han opp att til eit bra stort naust. Der lagra han «Nystauå» og der vart ho liggjande i alle dei år Ol-Eljas var på plassen». Lovise satt som gjetar opp i Heste-sida og så og hørte på det storoppstyret nedpå Eljasplassen den gongen. Stauemurene på Eljas-plassen skal stå der den dag i dag. Til Ol-Eljas sitt forsvar så kan vi vel sei att det ikkje var så rart at han vart forbanna. Jordeierne brukte løa som han hadde kjøpt som lagerplass for høyet sitt og når han attpåtil ble sett ned på og gjort narr av og ikke fikk overta plassen han eide husa på så kunne vel hver og en bli noe vred.  

Som vi ser fikk altså Ol-Eljas seg egen plass i rundt 50-års alder i Øygardbukta, på Kristengardsgrunn.

Huset sto nok en 50-100 meter lenger ut enn den nye gapahuken som er satt opp der i dag. Vi lar igjen bygdeboka fortelle: «Det var lunt og fint her i Øygardsbukta, reine ydyllen. Stauå sette han mestå nedmed naustet. Brukte naustet som løe attåt. Fjøs åt den eine kua hadde han i kjelleren, under staugulvet. Han var en særling som vart levande her som ungkar og eineboar si tid ut. Spela fele. Skulle være «låk å drikke» i ungdommen.

Nokre år før den første verdenskrig gjekk det et stort, breidt jordras heilt frå Heste-Egga og til sjøs. Då spøkte det etter husa hans Ol-Eljas, som sjølv tok palinga nordgjenom fjøra. Men fonna kløyvte seg i rett tid ovai husa. Ei mindre grein vikte nordom husa, medan hovedløpet braut av og grov ned eit langt stykke av landevegen og fortsette ut fjorden tett synnai steingarden hans Ol-Eljas, på Hansgardteigen. Etter Ol-Eljas gikk plassen inn under Kristengarden igjen».

Jeg ser for meg Ol-Eljas sitte der med fela en nydelig sommerkveld i Øygardsbukta med kveldsola som farger fjorden til gull og med ungdommen som svinger seg i dansen på grasvollen ovenfor flomålet.  Et par flasker med sterke saker kjøpt på brennevinsutsalget ute i Dryna går på rundgang. Stemninga blir lystig og kanskje blir det etter hvert litt handgemeng og. Ikke rart de gudfryktige nord i bygda, som det etter hvert hadde blitt en del av, lite likte felespilleren og ga han et litt tvilsomt ettermæle.  

Et bevis på at Ole Elias var en utmerket felespiller får vi takket være et intervju som Bygdebladet (lokalavis) gjorde med den dyktige musiker og felespiller Hans H. Gjelsten i 1976. Hans fødd i 1896 fortalte at han brukte å åpne med Ole-Elias-slåtten. "Ole Elias var en spelmann  ute på Rekdal, det var av han eg høyrde denne slåtten, ... Ole Elias var mykje nytta som spelmann, og denne slåtten var det han åpna med støtt når han spela til dans eller bryllup". Hans fortel og at han kjøpte fela til Ole-Elias på auksjon etter han, og at han hadde spela på den i 55 år og Ole Elias minst like lenge og at fela var kjøpt i Ålesund i 1851. 

Ja noko er det vel i dette med litt for mykje drikke og noen utskeielser. Romsdals Amstidende kan den 2.11.1903 melde: "Til lagtinget, der tager sin begyndelse i dag, er følgende offentlige Straffesager. 1. Mod Ole Elias Rekdal af Vestnæs for Tyveri. Forsvarer overrettssagfører Leth." 

Rettsaka handler om at Ole Elias ville ha ved. Vi tar med referatet her:

Fra Romsdals Amtstidende 6.11. 1903 Referat fra rettsak mandag 2. 11. 1903. På formiddagen i Molde Rådhus.

Derpå gik man over til Sagen mod Ole Elias Olsen Rekdal af Vestnæs. Denne var sat under Tiltale for i Slutningen af 1902 eller Begyndelsen af 1903 at have stjaalet Birketrær – antagelig 20 a 30 Stykker – i Enken Marit Rekdals Skog. Træerne værdsattes af et enkelt Vitne til ca. 15 Kr.

Tiltalte, der indviklede sig i Selvmodsigelser og forværrede sin Sag ved en noget tullet Optreden var ved Meddomsret dømt til Fængsel paa Vand og Brød i 5 Dage. Men med denne Dom var han ikke tilfreds. Han paastod at han ifølge mundlig Aftale med Marit Rekdals afdøde Mand havde Ret til den Vedhugst, han havde foretaget. Og han benektede at have hugget saa mange Træer som af Vidnerne paastaaet i Skogen. Lagretten kjende Tiltalte skuldig, og Retten dømte ham til Fængsel paa Vand og Brød i 5 Dage samt kr. 40 i Sagsomkostninger.

Forsvarer var O.R. Sagf. Leth.

Angjældende vedtog Dommen.

Ole Elias hadde altså tatt ved frå Kristengardsgrunn. Enka Marit det her refereres til var gift til Kristengarden. 15 kr i 1900 skal tilsvare omtrent 1000 kr i dag (2018). Og bota da altså ca. 2700 kr. Om Ole noen gang vart i stand til å betale dette sies det ingen ting om. 

Ol-Eljas er kalla eneboer som driver landbruk og fiske ved folketellinga i 1910.

I 1912 finn vi ei innføring i panteboka om at Ol-Eljas har blitt umyndiggjort på grunn av sinnsykdom. Dette er det siste jeg har funnet ut om ham.  Pantebok nr 33 side 68. 1912  

Bygdeboka skriv altså at han levde her si tid ut. Men han er ikke  funnet som død og begravet i kirkebøkene for Fiksdal eller Vestnes før 1935. Han kan ha kommet på en instituasjon og død der. 

Vi må takke Olav Rekdal for historia om Ol-Eljas og mange andre hverdagsmenneske som er skildra i bygdeboka og som gir et levende bilde av tida som var. 

Augustkveld i Øygardsbukta med utsikt ut Mifjorden.

Folket på Rekdalsøygarden fra 1847 og utetter.

Dette er et lite sammendrag om folket som budde på Øygarden. Det meste er etter bygdeboka. Forfatteren Olav Rekdal samlet utrolig mye stoff fortalt av de som var gamle i hans ungdom (rundt 1920) og har etterlatt seg en verdifull skatt. Spesielt om «plassefolket» her ute i Øygardsområdet, - Strupen. Øygarden og Hagaren, gis det fargerike personskildringer. Alt hadde nok ikke gått gjennom sensuren i dagens kommunale slektsbøker. Et helt rett bilde av de som blir karakterisert er det vel heller ikke bestandig. Men fornøyelig lesing er det: «Ho Ingjebær va ej tuhlje og han Ola ein hare-brakje» er et av sitata, hva nå en hare-brakje kan være? Ho Stina får visst heller ikke noe godt ord på seg, sitat: «Ho va kje nåkkå te kjering, for mykje å rak på garå». Men leser en litt mer så ser en vel at de fleste tross i litt nedsettende bygdeslarv var skikkelige folk og klarte seg rimelig godt. De hjalp hverandre kan vi blant annet se ved at når en ny familie kom fikk de bo hos naboen til de hadde fått opp eget hus.

De første innbyggerne på Øygarden ser ut til å ha slått seg ned her i 1847. Det er han Erik Olsen Helland, fra Helland i Vatne sogn. Han og kona Anna kom fra Fiksdalstranda hvor de hadde kjøpt seg en liten gardpart som de solgte. Anna var fra Øverås. De hadde med seg ei 2 år gammel jente, Else Marta. Plassen de hadde lå på Øygardsneset og ble etter hvert hetende «Brennj-Ola-Plassen». Så i 1852 kom det en stor familie fra Stordal hit. Det var han Ole Larsen opprinnelig fra Hellebostad i Sunnylven  og kone Inger Marie Holmehals som slo seg ned i «Røstinn». Med seg hadde de 6 barn. Dette var de første innflytterne fra Stordal til Rekdal, senere skulle det bli mange flere derifra som kom og satte sitt preg på bygda. I 1856 kom tomrefjordingen Hans Hansen Frostad og slo seg ned på Øygardsneset Øvre sammen med kona Bergitta fra Otrøya og hennes sønn Knut.  Så året etter kom det flere stordalinger da han Karoles Vinje og kone Karolina med 3 barn slo seg ned på Hagarden i grenseland til Eik i Vestrefjord, de ble 4 da enda et barn kom i 1858. Fra bygdeboka kan vi lese at Eikemannen, han Eina likte dårlig at det kom folk og slo seg ned her, eikekyrne hadde visst gått nokså fritt her på godt beiteland og så kom han hoppende galen – «Om de arbeide natt og dag her all dåkke tid – sa`n – fær de ikkje så mykje de kan fø ein hond og ein katt eingong».   Dette var nok han Einar Ellingsen på Yst-Eik. På Eikebakken satt Einar Olsen.

Flere familier fulgte etter og slo seg ned her, og i 1885 så teller jeg 10 plasser med rundt 50-60 fastboende. Regner da med det området som er vest (eller synnai som det heter på rekdalsk) for dagens bebyggelsen i Strupen. Største familien var i Sanktsvora hvor han «Skredder Erik», Erik Kristoffersen fra Helland i Vestnes slo seg ned i 1863 da han gifta seg med datteren på naboplassen i Røstinn. Fra 1863 til 1884 fikk de 9 barn her. «Ein skare med kvikke og pene døtre». Det var 8 jenter og en gutt.  I tillegg hadde Erik og Maria et barn hver før ekteskap. Som vi skjønner måtte det være livlig på Øygarden i siste halvdel av 1800-tallet. I 1885 var det mer enn 20 barn og tenåringer her ute.

Men så gikk det brått nedover med folketallet.  Ved folketelling i 1900 finner jeg 22 personer på Øygardsområdet av disse er halvparten over 50 år og bare 2 skolebarn.  Ved folketellinga i 1910 har folketallet tatt seg litt opp. Det skyldes at Kristianna i Sanktsvora og hennes mann Martinus Tomren bor her et par år rundt 1910 med 5 barn, men de reiser like etter inn i Fiksdalen og busetter seg der. I tillegg har Elen Olsdatter i Røstinn gifta seg og bor her sammen med mann, foreldrene og 3 små barn. Elen og Peder med barna Borgny, Peder (Per) og Inga blir den siste familien på Øygarden. De flytter inn på Rekdalsanden ca. 1920.

Hvorfor forsvant så folket her og området igjen med rette kunne kalles Øygarden. Hovedgrunnen er nok at eierne av plassene inne på Rekdal så verdien av å selv bruke jorda til beite og slått. Ungdommen hadde ingen fremtid her og de fleste forsvant fra bygda. Mange dro til Amerika.

De eneste som ble selveiere her ute var han Martinus Karolussen som kjøpte plassen sin på Hagarden i 1885, det året han gifta seg og tok over plassen etter faren. I 1894 kjøpte han i tillegg naboplassen og sitat bygdeboka: «Dermed held det på å bli reine storgarden her». Martinus drev godt her lengst ute ved Sunnmørsbytet både som bonde og fisker. Men det ble ikke noen blomstrende storgard. Ulykken ramma folket på Hagarden. Martinus dør av magekreft i 1896 bare 42 år gammel. Enka Petrina blir sittende igjen her med datteren Karolina 8 år gammel og svigermora, gamle Karolina som vistnok var senil og vanskelig å være i hus med. Petrina hadde også datteren Lovise Sofie før ho kom til Rekdal. Lovise hadde nok alt flytta ut da stefaren døde. Ble gift i 1898 på Sagvollen i Fiksdal med Rasmus Frostad og fikk etter hvert 12 gutter og en jente!  (Se bygdebok Fiksdal sogn side 183). Lovise var en glimrende forteller og Olav Rekdal gjengir i bygdeboka (side 626) mye som Lovise fortalte ham. Det er et bilde av liv og oppvekst på Øygarden/Hagarden som er en fornøyelse å lese. Martinus hadde ved kjøp av de 2 plassene måtte ta opp lån. Enken kunne selvsagt ikke klare avdrag og renter og garden ble solgt på tvangsauksjon. Gardbrukere på Rekdal kjøper garden og bruker jorda uten å flytte til her.  Slik blir det eneste selveierbruket i Øydegardsområdet også nedlagt. Petrina og Karulus sin datter døpt Karoline Olianna Emelie i 1888 blir gift til Døsa i Vestrefjorden. Ho slår ikke søsteren i antall barn, men også her blir det 10 unger som vokser opp. (Vatne II side 544).     

De gamle plassehusa forsvant etter hvert, men fortsatt kan en rundt i området se rester etter husmurer og stenmurer som ble satt opp, selv om det også her gror igjen med skog.

Fra Vestredalen og Vestresetra hvor ulven skulle ha passert på sin siste ferd fra Skodje.

Ulvedrapet på Rekdal, den siste gråbein i distriktet vårt.

Ulv, eller gråbein som helst var det lokale ordet var ett forhatt dyr i gammel tid. Og det kan en vel lett forstå når uskyldige husdyr som var en viktig del av føden vart lemlesta og ødelagt av udyret. Om vi i dag bør behandle ulven på en annen måte får bli en annen debatt.

Utover på midten av 1800-tallet begynte det å minke med ulv. Ja en hadde nesten klart og utrydde gråbeinen som gjorde det utrygt for sau og geit, ja kyrne var nok heller ikke trygg om gjeteren ikke var påpasselig nok. I 1850-åra skulle det være bare en ulv igjen i distriktet vårt. Denne ulven herja stygt på Nordre Ytre Sunnmøre og i deler av Vestnes ifølge Elias Einarsen Ekrol (fødd 1854) fra Ytre Ekrol i Skodje. Og i Skodje kommune var det utlova en ekstra pris på 40 spesidaler (10 kr) til dem som klarte å avlive denne gråbeinen. Skodje kommune omfatta den gang også Vatne sogn til og med Eik. Far til Elias, Einar og naboen Elias Fylling hadde lagt ut forgifta åte som de håpte ulven ville ete av. I følge Elias i ettertid hendte dette vinteren 1861-62, og Vesle Elias 7-8 år gammel skulle se etter åtet en dag faren var i byen. Jeg vil nok tro det var minst et år senere og Elias var i 8-9 årsalderen ifølge tidsangivelser fra Vestnes. Elias oppdaget at noen hadde forsynt seg av åtet. Han visste ikke hva slags dyr det var men fulgte sporene i snøen til Beiteskaret hvor han snudde.  Når faren kom hjem fortalte Elias om dette. Han fikk tak i Elias Fylling og sammen fulgte de spora over Vatnedalen og opp i Vestredalen hvor de miste spora på grunn av skaresnø. Der kunne historia enda, men slik gikk det ikke. Kort tid etter fikk de høre at en kar på Rekdal hadde vært i marka og hugd ved og samtidig sett etter om gråbeinen hadde tatt noen geiter som skulle gå der. Karen skulle ha slått i hjel en nesten daud ulv med en øks hadde de hørt.

Herifra spriker historia litt. Rekdalingens historie var slik at han hadde oppdaget ulven sovende i solskinnet bak en tue og lurte seg innpå den og slo den ihjel med øksa. I følge Bygdebok for Fiksdal og Rekdal skal dette ha hendt "søpå Øygarå"  

Mannen som fant udyret var Ole Kristian Olsen Rekdal. Ole Kristian fødd i 1834 budde på «Røstinn» på Øygarden på Rekdal. Han hadde kommet som innflytter sammen med foreldrene fra Stordal. Ole Kristian tok over husmannsplassen etter faren i 1864, altså ikke så lenge etter at han hadde blitt kjent som banemann til den siste ulven her i distriktet.

Men skodjebygdarene gremma seg selvsagt over å miste premien som var lovet. Og snart kryssa de både kommunegrense og fogderigrense for å få tak i ulven. Slik møtte de opp på Øygarden og ville ha ulven mot at Ole Kristian skulle få skinnet. Men der hadde de forregnet seg. Noen ulv eller ulverester ble ikke med til Sunnmøre og de måtte dra slukøret hjem.

Om Ole Kristian fikk noen premie for ulven har jeg ikke funnet ut av. Men det er vel ikke umulig. Fikk han 40 spesidaler som det var utlovet i Skodje ville han med det betale hele bygselavgifta som han måtte ut med til gardeierne nord på Rekdal i 1864 da han tok over den store husmannsplassen på Øygardsneset.

Ole Kristian hadde barna Petter Olaus, «Sø i Myrå» og Elen som kom på Rekdalssanden. Stor etterslekt i bygda.

Vi må også her legge til hva Olav Rekdal skriver i bygdeboka om denne hendelsen som er fortalt etter Hans E. Rekdal i Hansgarden (fødd 1841).

Ein gråbein sprang han Bakke-Pe ette søjønå her, men nådde ikkje tin. Sia slo`n Ole-Krestjan ihel denne same gråbein, mæ han låg og sov søpå Øygarå. Dei tvilte på at`n ha ete jeft, så han Gåsi-Eljas ha lagt ut ijnnai Alsøndå. Han Eljas kom her og ville sjå skrotten mæ nå Ole-Krestjan, men han sa at`n ha søykkt`n ne.

Kilder:   Vestnes Sogelag, Årkrift 2013 side 185.

                Sunnmøre Historielag årsskrift 1920-22 side 45 (nettsøk side 1211)

                Bygdebok for Skodje bind 2 side 712.

                Bygdebok Fiksdal Sogn side 46 og 619.

Endret 8.oktober 2014.