I dag har jeg skrevet litt om Bjarte Pederson Rekdal. Synes han er litt forsømt i bygdeboka og har derfor funnet litt stoff om han og hans liv. Det meste er basert på en artikkel som er skrevet om han i Årskrift for Aukra Folkehøgskule i 1928. Har avfotografert dette skriftet som en finner i lenken her. 

Jeg har også ført inn følgende tekst i mine "Tillegg/rettinger i bygdeboka:

Bjarte Rekdal burde ha fått en litt større plass i boka. Det er også noe unøyaktighet i fremstillingen av hans livsvirke. Etter endt lærerskole i 1890 ble han lærer i hjemkommunen Vestnes til 1896. Kvart år i feriene reiste han på lærerkurs. Han holdt også diverse kurs. Det var høsten 1896 han reiste til Askov Folkehøyskole i Sør-Jylland i Danmark, der var han et helt år. «Denne tida på Askov stod seinare for Rekdal som den herlegaste tid i hans liv»   

Vinteren 1897/98 var han lærer på Voss folkehøgskule. Det var sommeren 1898 han ble gift med Marta Pedersdatter Gjelsten. Og høsten 1898 reiste paret til Våga der han hadde fått seg lærerpost. I folketelling 1900 er Bjarte og Marta fortsatt i Vågå og Bjarte er i tillegg til læreryrket også gardbruker. De to eldste barna Inger Bergljot og Bjarne Olav er fødd der. Høsten 1901 tar Bjarte til som lærer på Harøya. Marta døde i 1914 og da sa Bjarte fra seg lærerstillinga på Harøya og flytta med sine 6 barn til Rekdal der han i 1907 hadde fått skjøte på Brattalia. Tida ute på Harøya hadde vært svært aktiv. Her holdt han foredrag på fester og ungdomsmøte. Han var også med i styret for Sunnmøre Ungdomslag.  Som takk for tida i Sunnmøre ungdomslag fikk han fri reise til Færøyene i 1912 (?) hvor han hjelpte til med å starte folkehøgskule. Bjarte Rekdal var også veldig engasjert under kampen for unionsoppløsninga i 1905 og holdt en mengde foredrag om unionsstriden. «Fedrelandskjærleiken slo ut i frisk loge ute på øyane der Rekdal førte ordet».

Bjarte Rekdal ivra sterkt for folkehøgskuletanken, og var aktiv med i å få starte folkehøgskule på Aukra. Skolen starta opp i 1918 og Bjarte var en av lærarene.  I 1921 var Bjarte med på å starte Romsdal Sogelag, og han vart den første formann i laget. Men Bjarte var plaga med sykdom og døde av kreft på fylkessykehuset på Molde 7. april i 1922.  

Ungdom ute på øyene reiste ett minnesmerke etter Bjarte Rekdal på hans gard Brattalia som fortsatt står der som et minne over ham. 

Jeg kom også over et stykke i Romsdal Sogelag sitt årskrift fra 1923. Dette er en beskrivelse Bjarte Rekdal hadde skrevet ned om Gjelstenlia og hva gammelt folk i Gjelstenlia hadde fortalt ham om de som levde der. Artikkelen er ført i pennen av sønnen Bjarne fødd 1900. Denne artikkelen kan dere finne på side 53 i årskrift til Romsdal Sogelag 1923.

I dag tok jeg meg en tur i marka i nærområdet. Det var stort sett overskyet, men det var også noen små trivelige solgløtt. Fotolyset er kanskje ikke det beste slike dager, og et mobilkamera gjengir nok heller ikke opplevelsen fullkomment. Men det er slik det ble. Bilder fra turen har jeg lagt ut på egen side. Du kan velge å se dem i "bildevisning" gjerne med fullskjerm, eller klikke på hvert enkelt bilde og få teksten under. I alle fall er dette en flott tur. En lett og familievennlig tur i grenseområdet mellom Rekdal og Gjelsten. Håper dette gir lyst for noen å ta denne flotte turen. Lenke til bildesiden. 

Bildet: Her oppe i Skarveien starter rundturen Skaret/Polkaberget. Så her er det mulighet for en hvil både før og etter turen. 

24. oktober er en merkedag for oss i Vestnes Kommune. I dag ble nemlig Tresfjordbrua åpnet. Det betyr at kommunen har blitt 2 mil kortere. Vi i den vestlige delen av kommunen, Rekdal, har nå bare 3 mil til den østligste delen av kommunen, Vikebukt. Men det er ikke det viktigste. Det viktigste er at en strekning med dårlig, trafikkfarlig vei har blitt avlastet. Denne veien har hatt så alt for mange stygge ulykker med døden som utfall. Dette er «eksportveien» som er svært viktig for næringslivet i området. For den maritime industrien, for all fisken som skal transporteres ut i den store verda. Og alt det andre vi i dette fylket produserer og foredler. Ja bare Grandiosaproduksjonen sender daglig 9 vogntog med pizza ut av fylket. Så nybrua vår er vi stolte av og den har blitt et flott byggverk. Takk til de lokale foregangsmenn som lanserte ideen og som i flere tiår har kjempa for brua som blir Norges 6. lengste bru, 1290 meter + sjøfylling på 700 meter.

Brua er et spleiselag mellom staten og brukerne. 50% finansieres med bompenger og 50% fra staten. Og det er vel anvendte penger. Brukerfinansiering må til skal vi få bygd slike prosjekt. Hadde bompengemotstanderne fått det som de ville hadde vi ikke hatt denne broen nå, og ingen vet når. Statsminister Erna Solberg stod for den offisielle åpninga.  

Gratulerer med dagen! Bildet er lånt fra vegvesenet sin facebookside. 

I grensetraktene mellom Romsdal og Sunnmøre, øverst i Rekdalen på Romsdalsjord ligg Forsevatnet, omlandet heter Forsen. Vatnet er omlag 2 km i omkrets. Etter å ha plassert bilen ved Rekdalssetra er det 2-3 km å gå i lett terreng fram til vatnet. Fra gammelt alt var det vel helst slik at om en skulle til fjells så skulle turen ha et nytteformål. For besøk på sjølve Forsen var det som regel fiske i vatnet som var formålet med turen. For fisk var det og er det bra med. Fjellørret eller kree som er det lokale navnet på små elve- og fjellørret. Hadde en garn og oter med seg så var i alle fall god fangst sikret. Et par private hytter lå ved vatnet og de var flittig brukt og lånt ut til bygdefolket og til anna kjentfolk. Hyttene var også mye brukt som overnattingsplass når en var på jakt, det var helst ryper en jaktet her oppe. Nå er det bare den ene av hyttene som er igjen. Sauene liker seg også godt i liene her og det blir naturlig å søke hit når en er på sauesanking. Dessverre så har det vert lite av sau og bjelleklang her de siste åra.

Men folk vil hit, og i den forbindelse har det i år blitt laga en gapahuk ved vatnet. Det meste av æren for denne flotte huken må vi gi til rekdalingen Haldor Dahle som har gjort det meste av planlegging og utførelse. Forrige lørdag (13/9) var det åpning av huken. Rundt 50 små og store hadde tatt turen til fjells. Idrettslaget spanderte sodd, og det ble servert grilla Forsekree, kaffi og sjokoladekake. Medbrakt niste fikk ligge i sekken. Tre journalister fra lokalpressa hadde også tatt turen, så begivenheten vart godt dekket. Nå har vi alle et flott sted hvor vi kan kvile eller slå leir. Det er det mange som setter pris på. 

Over elva som danner utløpet til vatnet har det i år blitt laga gangbru. Vi må også her ta med litt om historia til disse tømmerstokkene som mange nok har tatt for å være ei slags bru over elva. Ser vi godt etter så ser vi at det er bora loddrette hull i stokkene. Og dette er sjølvsagt ikke gjort for moro skyld. Tømmerstokkene (se bilde) er rester etter ei gammel demme/demning som jeg vil betrakte som et kulturminne. Gjelsteningene som har fallrettighetene her brukte elvevatnet til å drive sag og til å få kverna til å gå rundt og male korn. Når det minka på vatnet i elva, så sendte de folk hit fram og åpna for mer vassføring. Kanskje så tidleg som i 1610, altså for over 400 år siden dreiv de med slik regulering av elva. For i sagskattlista for 1610 så skatter «Hanneball Gillesteen for 200 tølter bord skåret».  Bord og bjelker ble solgt og lasta om bord på hollandske skuter og ført til Holland.

Et slikt sted må også ha si segn. Ei slik segn er den om «Skatten under Skjeringen». Skjeringen er grensefjellet her som Forsavatnet ligger ved foten av. Ei anna segn seier at det var Hungnesen som holdt til på Røverhytta som hadde samla og gjemt skatten. 

Skatten attunder Skjeringen. ( I Olav Rekdal si språkdrakt frå «Folkeminne frå Romsdal» 1933)

Attunder Skjeringen i Rekdalsmarka, skal det liggje ein skatt nedgraven, og han er so stor att han skal kunne skatte for Norge i 7 år. Men det er ikkje so lett å få ti han. For han ligg oppunder ei stor helle, og oppunder den hella ligg det ein forferdeleg stor lindorm og vaktar på skatten. Men kvar jonsoknatt må lindormen ned i Forsevatnet for å drikke, og då brenn det ljos over skatten – då må den være ute som vil prøve å få ti`n.

Men sjølv om ein finn fram til skatten, og fær hella tåvelta so er det endå ikkje so enkel ei sak å få han opp. Og den som det vil gjære må halde seg hard, og ikkje snakke eller anse på nokon anna ting før han hev fått skatten opp og bort med seg – for det er meir trollskap enn lindormen som er sett til å vakte skatten.

Gamle-Bakken og han Gamle-Pe Gjelsten hadde funne ti skatten ei jonsoknatt. Dei var komme so langt at dei heldt på velte hella ifrå, og dei høyrde kor det gløymde ti ein koparkjel nedi der. Men so vart dei var at Gjelstengarden stod i ljos loge. Og so la han Pe te nedover, og Gamle-Knuten etter. Men når dei kom ned og skulle te sjå var alt som det skulde vere nedpå Gjelsten. Og då forstod dei at branden hadde vore ei synkverving berre. Men skatten fann dei ikkje att meir.