Det nærmar seg jul, vinden bles rundt nova og det er ein passande fin innedag som blant anna kan brukast til å lese Årsskrift for Vestnes Sogelag 2015 som nå har kommet. Har gjort det til ein vane å kommentere årskriftet, så det må eg gjere i år og. Mange spanande artiklar som eg skal kose meg med no i mørketida. Først merka eg meg "Frå Blåfjellforsen til Forselia" av Bernt Gjelsten. Bernt skriv godt og gjev oss ei grundig innføring i namnetradisjonar i område her. Forsen og opphavet til namnet er interessant. Det er nok av germansk og norrøn opphav og etter kvart har gått over til foss. Forseområdet i Rekdalsmarka har fått stor omtale. Her merker vi oss at mye av det eg skriv i forbindelse med opning av Forshuken er ting som Bernt tar opp. Og stokken over utløpet av Forsavatnet kan dykk sjå bilde av i stykket mitt av 19. september 2015.  

Signy Haraldsen skriv om Tresfjordfolk på Hjertøya utanfor Molde. Som rekdaling merker eg meg Oline Elisabeth Eriksdatter Rekdal som var gift med Ole Sætre som tok over som skogvoktar på Hjertøya i 1903. Husmannsjenta frå Sanktsvora på Rekdal fikk altså et innholdsrikt liv. Blant bekjentskapet til Ole og Olianna som besøkte Hjertøya er nemnd keisar Wilhelm. Alt bygdeboka, Fiksdal Sogn (side 617) skriv om Olina er at ho kom bort frå Vestnes. Men i årskrivet for sogelaget får vi altså her ein grundig dokumentasjon om korleis det gikk med henne. Oline sine foreldre var Erik Kristensen, skreddar som var frå Helland, Vestnes og Lovise Olsdatter frå naboplassen Røsten på Rekdalsøygarden. Lovise var tante til Elen som kom på Rekdalsanden.   

Elles så er her mykje godt stoff som dei med lokalhistorisk interesse må skaffe seg. Då kan du også finne meir om Dramaet på Hotel Væstnes i 1905.

Bildet i dag er eit reiskap far min Petter brukte. Trur det vart brukt til å lage riper med. Andre kan kanskje fortelje korleis det var brukt og kva det heiter, det kan du jo legge inn på denne siden.

Litt om frieri om ekteskap og slikt i dag.

Bygdeboka vår er fargerik med gode historier fortalt til forfatteren Olav Rekdal. Vi får eit godt innblikk i folkelivet og personane som levde her for 100-150 år sidan. Mange vil vel finne ting som er upassande i ei historiebok og ting er vel også nedlatande om enkelte personer, vanleg bygdesladder. Men da skal vi huske at det var oppfattninga til dei som fortel vi leser, andre hadde sikkert ein annen versjon. «Ho Ingjebær va ei tuhlje og han Ola ein hare-Brakje» les vi.  Og vi les også denne om Lovises ettermæle blant «kjerringene nord på gara»: «Ikkje noko tess å stelle». Utifrå dette så skjønar vi at bøndene på Rekdal som eide gardane sine og sat litt betre i det, såg litt ned på plassingane Synna i elva og inne på Myrå og Hålbakkå. Og  ikkje så rart det. Her var eit klasseskilje mellom sjølveiande bønder og plassmenn som leide jord av dei. At dei fleste plassingane var innflyttarar gjorde nok også sitt til å holde avstand, og slik er det jo i dag også. Men heldigvis var ikkje klasseskillet så markant her på Nordvestlandet. Det var mykje verre i andre deler av landet som vi får eit inntrykk av i blant anna Prøysens dikting. Ein av årsakene til at det var nok at dei dreiv sjøen i lag, og som mannskap tett innpå kvarandre så lærte dei både å respektere- og å sette pris på kvarandre. Der var dei likemenn.

Vi får ta med litt frå boka, med et lite tillegg, frieriet hans Sogn-Ola som eg fann i ei sogebok for Vatne. Det handlar om frieri og ekteskap for om lag 100 år sidan.

Han Sogn-Ola fødd i 1837 hadde blitt enkjemann igjen i 1911. Ny kjerring måtte han ha, den tredje.

Han hadde fått greie på at oppe på Frostadsetra på Tomrefjordsfjellet var det ei gamal ugift setertaus frå Ørskog, Brita kalla, (Berte i bygdeboka). Ja opprinneleg var ho frå Dalebø i Norddal og fødd 1847. Jomfru var ho ikkje, hadde hatt ei barn på laust som dei sa den tida. I 1912 ein laurdag labba han Ola av garde og fann etter kvart fram til selet der ho Brita held til. Ho sto i døra og lurte på kva for ein kar detta var. Å det er han Sogn Ola dette her, eg er ute og skal få meg ei kjerring, og no vil eg spørje deg om du vil vera kona mi. Ho vart ståande å måpe og sjå på han som ventande var. Du må kome inn og setje deg så får vi sjå, det kjem so uventa let ho. Nei seier Ola, her stend eg, eg vil du skal svara ja, so skal eg kome inn, visst ikkje så gjeng eg beint heimat. Dei vart ståande ei ri å akkedere og so svara Brita ja, og dermed gjekk han Ola inn. Når hausten kom flytta ho Brita inn i Strupå og dei held bryllaup straks etterpå.

Men ho Brita vart ikkje gamal i Strupå, ho dør i 1916. So når han Ola 83 år gamal ville gifte seg på nytt fortalde folk han at det var ulovleg å gifte seg meir enn 3 gonger. Då reiste han til skrivaren i Molde og fekk der god trøyst: «Berre gift deg so mange gonger du vil du Ola», sa skrivaren. Men det vart ikkje meir enn tre koner på han Ola.   

Ein annan som gifte seg på nytt opp i høg alder var han «Teppa-Johannes i Hålen». Han var frå garden Tippen i Eid i Nordfjord. Budde inne i Hålen. Husa sto visst noko lenger ned enn der husa til Haldor og Else-Grete stend i dag. Står mykje fargerikt om han Johannes og familien i bygdeboka. Blant anna så er sønnen Jonas beskreven som «..noko krylvaksen, ikkje så stor, men lang i fotå, so kalla dei han «Islepassarn». Johannes vart enkemann i 1888. Og måtte ut på frieri. Ny kjerring fann han på Øygarden. Det var enka Bergitta på Øygardsnesa som hadde blitt 72 år, Johannes var berre 68. Så var det å gå inn på prestegarden til den myndige Vestnespresten Krogh å begjære lysning. «Dere er for gamle til å gifte dere», sa presten. –«Ja men nøa gjere det so ikkje lysta gjere», svara han Johannes seg sjølv lik. Og gifte seg fikk han. Ho Bergitta hadde både hus og innbo. –«Skaut eg meg ei feit skjor»- sa han Johannes då dei dreiv og flytta og bar på all medgifta hennar Bergitta. Liketil stauå hennar flytta dei inn i Hålå. 11 år fekk dei saman. Bergitta dø i 1900 og han Ola i 1902.    

Om Han Tippen i Hålen Her side 582   Og her om han Sogn-Ola, side 612 

Bildet viser Øygardsneset omtrent midt på bildet der huset til ho Bergitta sto.

I dag er det siste dag i kirkeåret. I morgen er det 1. advent. Da skal jeg være med å arrangere Nissemarsj som har blitt en årlig tradisjon arrangert av idrettslaget vårt. Og da kan det passe med et julekort. Kona og datteren som bær vann til huset. Omtrent slik måtte det være også her på garden da sunnmørsjenta Johanne Skjelten og mannen Anders kom til gards her i 1872. Mannen var snikker, hjulmaker og smed så vannbæring fra elva et par hundre meter unna var nok kjerringarbeid. Jeg skrev litt om emigrasjon herifra bygda forrige gang. Nå har jeg lagt inn mer detaljert om Anders på Hauå sin emigrasjon og det jeg har funnet om familien i USA. Johanne døde her i 1798, og det var sammen med sin 3. kone Ane Karoline (kalla Line) og barna han dro til Amerika. Line var bare ungjenta, 27 år mot Anders sine 56 da de dro. Anders hadde nok komme i konflikt med slekta også på grunn av dette ekteskapet. Han giftet seg nemlig med datter til broren sin, og slikt kan det jo bli spetakkel av. Mer om dette kan en lese om her (lenke), under fargebildet litt nede på siden.  

I dag har vi fått snø. Det betyr snømåking og ekstra trim. I disse dager med stor tilstrømming av framandfolk til landet så går tankene også til de som forlot landet vårt i håp om en bedre tilværelse. Hvordan det gikk med dem vet jeg alt for lite om. Noen klarte seg godt, noen slet nok med å tilpasse seg og noen havnet kanskje på skråplanet. Jeg har lagt ut et lite stykke om hvem som dro fra hjembygda, Rekdal og nabogarden Gjelsten. Om det kan dere se mer om her. 

Bildet viser tidlig lørdag på Bjerkelund, det er vinter i Norge.

I dag vil jeg rose den gode billedboka, «FØR I TI`N – Fotominne fra Vestnes» Boka er en herlig reise i tid gjennom kommunen. Bilder fra 1880-tallet og frem til om lag 1960. Det skal være 307 foto. Mangfoldet er stort. Slåttefolk i arbeid en sommerdag, med hest og hesjer som bringer gode minner. Foreningsliv, idretts- og musikkarrangement og skolebilder. Vi blir ført til sjøs og til fjells. Båten som var så viktig for kommunikasjon mellom fjordfolket og øyfolket. Fiskere som drar nota, verftarbeideren som bygger båten. Konfeksjonarbeideren som var så viktig her. Et rikt næringsliv blir dokumentert. Å sjå fisketørkerne i fjøra på Rekdal, vekker et vagt minne fra tidlig barndomstid. Det herlige bildet av Rekdal Skytterlag i 1915 med 28 menn og et par gutter, alle med tydelige, ja levende ansiktstrekk der dagens etterkommere kan kjenne seg igjen. Dette er fortellende historie. Seterbildene med folk og fe gir oss minner fra en tid som var, ja «Før i ti`n».  Men også den «moderne» tid men stolte eiere av de første bilene er med. Gamle traktorer og andre landbruksverktøy. Også krigsminner har kommet med. Ja et prakteksemplar av en bok der fotogruppa i Vestnes Sogelag har gjort et glimrende arbeid.

En spesiell takk til sambygdingen Edmund Melkild som nok har tilbrakt talløse timer fremfor skjermen med å retusjere og flikke på skader på bildene slik at det rett og slett har blitt tiltalende. Selv så syntes jeg det var fole kjekt å få et bilde av Hannibal Knutsen Nerås. Trolig den siste Hannibal i Vestnes og i distriktet her. Dette kanskje mest for mitt gode forhold til Hanibalene som jeg har viet en god del oppmerksomhet. Se: Hanibal og Hanibal II. Tillater meg å låne bildet av Hannibal Knutson (1862-1953) på sykkel utenfor Rypdal Bedehus i 1950. 

På en dag som dette må en dvele litt med tragedien i Paris. Våre tanker går selvsagt til det franske folk og spesielt de som er rammet. La oss stå sammen og huske på at denne grusomme handlingen er de utførende terroristene sin gjerning. Det er slike umenneskelige folk en flykter fra i Syria, i Irak, i Afganistan.. La oss nå ikke generalisere og gi noen andre skylden enn de som skal ha den. La oss ikke bidra med å gjøre dette vanskeligere for noen enn det allerede er. Å beskylde noen for ting en tar sterkt avstand gir sterke følelser og vil gi grobunn for mer hat og vold. Det gjelder oss alle.