Oktober er snart forbi og de siste par dagene har vi fått en smak av vinter. Slik vinteren stort sett er på våre kanter med litt av hver. Fra 12-14 grader og mild vind for et par dager siden til harde vindbyger ispedd sviende hagl som slår mot kinnet og gjør marka forbigående hvit. Toreskrell og lyn som herjer har vi også hatt med de følger det har. Ødelagte rutere som fører til svarte dataskjermer og litt skade på strømkurser med forskjellig elektrisk utstyr. Så det vart et par turer ut for å konstatere at elementet i en varmvannstank hadde gjort sitt og se på en mørklagt løe. Men slikt lar seg jo ordne og vi skal jo ha litt å pusle med oss handverkere også.   

Men du verden for en oktober vi har hatt. Snart 4 uker med strålende høstvær, med klar himmel, sol om dagen og netter med lysende måne og vakkert nordlys. Og det har blitt anledning til mange flotte turer ut i naturen. Forrige lørdag tok jeg meg en tur til fjellområdet i nabobygda Vestrefjord der min farfar, Johan tilbrakte barne- og ungdomsår før han kjøpte seg gård her på Rekdal hvor hans kone, min farmor Elisabeth kom fra. Men farmor (Gomor på Hauå som vi kalla henne) tjente også i Vestrefjorden, på Byrkjevolla. Kor mange år vet jeg ikke men ho var tjenestejente der under folketellinga år 1900. Så starten på turen var Eikesetra der jeg regner med både Johan og Elisabeth hadde mange fine stunder sammen i ungdomsår. Stølen på Eikesetra har blitt flytta lenger opp, der  folk fra Eik og Byrkjevoll i dag har fine hytter. På gamlestølen lenger ned mot Eikeelva kan vi se restene etter de gamle seterbuene og fjøsene. Kraftige gråsteinsmurer som ligg og vitner om en tid som var. Om det var her nede bestemor var med og setra rundt år 1900 er jeg usikker på, kanskje var seterbuene allerede flyttet lenger opp da ho kom dit. Men jeg fant bua som skal være «Hølebua» tilhørende bruket «Høla» som gofar kom fra. Vestrefjordinger har satt merkelapper på restene etter buene, dessverre var mange av disse nå uleselig. Så gikk turen til Byrkjevollshornet som jeg regner med våre forfedre ofte søkte mot for å jakte både fugl, anna småvilt og større dyr. På Byrkjevollen var det dyktige bjørneskyttere viser gamle tingprotokoller.

På min tur på platået mellom Byrkjevollshornet og  Skjeringen, grensefjell mellom kommunene Haram og Vestnes passerer jeg også noen merkelige steiner som er oppreist, «bautasteiner» eller hva det er. Helt sikkert menneskeskapt. Så kan en lure på hvor lenge de har stått der. Interessen for slike steiner ble vakt etter en artikkel nettopp om Skjeringen og slike steiner i journalist Iver Gjelstenli sin bok, «KORTREIST 52 turar i Romsdal». Her har han sammen med historiker og forfatter Astor Furseth sett på disse merkelige steinformasjonene. Furset har sin egen teori om disse steinene og andre funn han har gjort gjennom å studere fjellområda her i 20-25 år. Han mener de er tusenvis av år gamle og viser til lav-veksten på steinene som skal bekrefte dette. Kanskje er det et nomadefolk som har fulgte etter reinen i fjellet. Furset håper at fjellfunna blir sett på av arkeologer og bli skikkelig utforska.

Jeg har prøvd å skildre turen med noen fotografier. Første bildet fra høstturen 2016, er bilde nr 16. De kan sees på denne lenken. Med å klikke på bildene under «bildevisning» får en også med teksten og turopplevelsen. Bildet i teksten her viser Byrkjevollhornet sett fra Eik denne helt skyfrie oktobermorgenen. 

Første oktoberveka er ferdig. Det går mot seinhaust og vinter og det kan være ei god tid for hobbyen slektsgransking. 6. august skreiv eg litt om besøk på Midøya og Magerøya der morfar Jørgen Bjørnerem hadde sine røter. Eg skreiv eit stykke om dette besøket på slektssida «Øyslekt». Etter eit nytt besøk i det fagre øyriket har eg retta litt på dette stykket, da det kom fram meir og betre informasjon om historia til gardane på Magerøya som vi har slektsband til. Den eine garden «vår» der ute er «Hamballgarden» etter tipptipp-oldefar Hanibal Pedersen Magerøy. Vi veit utifrå det eg før har skrevet at namnet stammer frå Gjelsten der den første Hanibal her i distriktet dreiv med trelasthandel på begynnelsen av 1600-talet. Historia forandrer seg med meir kunnskap som flyt til. 30. desember 2015 skreiv eg om ei bok der eit kart over distriktet er avbilda og som eg kopierte til sida mi. I boka er «Hanibals hoeck» oversatt til Hannibalsbukta. Olav Rekdal i bygdeboka skriv følgande: Vi har eit gamalt kart over kysten her som Hollendarane laga seg. Det står innskrive «Hannibal Bay» for Gjelstenbukta».  Om det er same hollenderkart Rekdal refererer til veit eg ikkje, men i så fall har han fått namnet feil gjengjeve.  Det eg har gjort er å sjå litt på dette «HOECK» og kva det kan tyde. Ved leiting etter namnet på kart frå Nederland var det ingenting som peika mot bukt.

Eg la ut spørsmål om temaet på Slekt og Data sitt forum. Og der fekk eg svar. Eit anna namn på norskekysten, Fuglenhoeck vart forklart slik:

"... På et hollandsk kart fra 1658 er navnet skrevet Fuglenhoeck.

Det siste leddet i navnet, -huk, er et ord som etter forskernes mening er lånt fra middelnedertysk, og at det også har vært et vanlig ord på hollandsk. Hollandske sjøfolk brukte ordet huk på kart og i reisehåndbøker som nemning for odder og nes (helst bratte) på norskekysten"

Akkurat. Då må det vare Gjelstenneset som Hollendarane ville markere. Og det er lett å forstå. Det lett synlege neset som markerar starten på Tomrefjorden er eit landemerke ein kunne segle etter. Den slakke Gjelstenbukta litt lenger inne derimot er knapt synleg og langt frå noko landemerke. Så når en runda denne Hoeck-en var ein framme hjå Hanibal på Gjelsten som venta med bord og bjelkar som skulle leverast. Og kanskje var det også der på Gjelstenneset i livd for vestavinden at  hollendarane låg og lasta om bord i skutene sine. Og liv og røre kan vi tenkje oss. Ei og anna geneverflaska kom nok på land og kanskje var det med litt silke og anna pynt til damene på Gjelsten. Vi kjenner til at det var mange tusen norske jenter som havna i Nederland på denne tida. Kanskje var det også noen som ble med ei skute som var innom Gjelsten. I Amsterdam fekk dei forskjellige skjebner. Kanskje finnes det spor i kjeldene i Nederland etter ei Rekdals-eller Fiksdalsjente som hadde lurt seg med ei hollenderskute. Se lenke her. Forfatteren John Hollen har skrevet om Romsdalinger i Holland på denne tiden. (Se litt her, lenke.)

Dagens bilde er av tippoldefar Nils Hanibalsen Magerøy. Den siste i slekta med namn som viser tilknyting til trelasthandlaren på Gjelsten med det sjeldne, spennande og iaugefallande namnet.

Katter og slikt

Sommeren er nok over selv om vi de siste dagene nå i september har opplevd mange fine og varme dager. Hver årstid har jo sin sjarm og høsten med sine farger er jo fascinerende da (og alt har sin forklaring, lenke). Nyheter kan være så mangt, og heldigvis så er vel det meste også trivelige fortellinger. Slik også forrige uke da min søsterdatter (niese) Helga dukket opp i avisene med sin katt Herkules som er hele 22 år gammel. Først i lokalavisa Vestnesavisa for så å dukke opp både i våre regionale aviser og i VG, (lenke til VG). En kjekk fortelling om en flott dame og en katt som har fått kjærlig stell. Og så spiste den jo helst fisk! Ja er det ikke det jeg har sagt bestandig da, katter skal ha fisk da holder dem seg frisk. Nå har det seg slik at jeg har blitt allergisk mot katter, om ikke så hadde det nok vært minst en her hos kattevennen i eneboerens hule også. Nostalgiske tanker går tilbake til barndommen omgitt av katter og foreldre og søstre som elsket disse folkekjære pusene. Spesielt min yngste søster og gode venn var veldig glad i katter og opptatt av katter, noe som kom frem også etter at ho flyttet fra barndomshjemmet. Hjemme hos henne hadde katten en spesiell plass, ikke bare den levende huskatten. Var ho på tur i inn- eller utland så var ho påpasselig med å finne fine katter i forskjellig materiale å ta med seg hjem, det var liksom en del av turen. Men lillesøster gikk bort så altfor fort. Katten Matias savner nok henne, men han har det fortsatt godt hjemme hos husfar.

Kattene har sin egen personlighet. Helga og Herkules vekte minnene om en annen katt. Det var katten Pelle som også hadde en Helga, min mor Helga, som matmor. Den brunspraglete Pelle, var litt mer begavet enn andre katter vi hadde hatt. Han var første katten her i huset som begynte å åpne dørene selv, så han kom inn når han selv ville, og spesielt ivrig var han jo for å komme inn når han hadde med seg en død eller halvdød mus som skulle vises frem. Men matmor ble rammet av dødelig kreft. For 50 år siden, i 1966 reiste mor til Radiumhospitalet for strålebehandling. Samme dag forsvant Pelle. Vi lette etter ham, men han var som sunket i jorden. Ukene gikk uten mor og Pelle, men den dagen mor endelig kom hjem så gikk utdøra opp og Pelle kom inn på den måten vi hadde blitt vant til. Hvor han hadde vært vet vi jo ikke, men han var i fin form så det hadde nok vært mye mus på menyen. 

Dagens bilde er fra en tur til Rekdalshesten nå i september. Det er spesielt kjekt å se sauene på fjellbeite som koser seg i godt fjellgras. Omkranset av Midsundet ser vi øyene Midøy (til venstre), Magerøy (yst i sundet delvis skjult) og Otrøy (til høyre). Her levde mine forfedre på morssida og der vrimler det av slektninger.

I dag har jeg også lagt inn litt bilhistorie for Vestnes kommune. Fra det som tidligere var Vestnes og Tresfjord kommuner. (Lenke til bileiere 1920-1940) 

Det har vært en rolig sommer. Litt arbeid, nokre turar i fjellet og til fjellvatna har det blitt og nokre kreer (fjellørret) har blitt kasta opp. Å hive seg uti et fjellvatn etter å ha gått seg god og svett på turen opp er så absolutt ein god følelse. Slik har det blitt eit par godværsdager også i år. Men for meg, veldig opptatt av slekta og livet til forfedrene så er nok besøket på fødeplassen til morfar og hans foreldre sikkert det jeg vil huske best fra denne sommeren. Om denne turen har jeg skrevet om under Øyslekt, lenke: "I fotefara til morfar og hans forfedre" Bilder fra denne turen har jeg samlet her: "Sanden og Magerøy" Klikk på enkeltbilda under "bildevisning" så vil en sjå tekst til bilda. Bildet her er min oldemor Helge Nilsdatter fødd 1855 på Magerøy og gift på Sanden, Bjørnerem i 1883.