I dag har jeg lagt ut første del om min 4 x tippoldemor Anne Johansdatter Gjelsten Birkevoll.

Ei dame fødd på solsida må vi vel si. Ho fikk et langt og rikt liv på Birkevoll på 1700-tallet.

Jeg vil prøve å legge ut mer om henne og litt om etterslekta hennes senere. Lenke til siden.

 Bildet er fra Gjelsten 2013. Her vokste Anne fødd 1695 opp. Gardshusa tilhører "Oppigarden" (største huset og "Nerigarden" lengst til høyre. Anne var fra Oppigarden. Husa var nok annerledes på hennes tid og sto nok også annerledes plassert. 

Benytter også anledningen til å nevne en super bok som lå under juletreet. Signert av forfatteren Hilde Ellingsæter. Takk!

" Turbok for Haram FRÅ TIND TIL FJØRE. Her har vi både Anne Johansdatter sitt rike og mye  flott natur presentert med gode bilder og kjempefin tekst. Interessant både som turledsager og som leselektyre denne boka. Og her er det mange turmål jeg skal besøke, håper jeg!  

En liten feil ser jeg fra området hvor jeg er mest kjent. Det er teksten til bildet side 204. Dette er ikke Langedalsvatna, men Forsevatnet til venstre i bildet og de to tjerna ovenfor Forsevatnet  under Svarthammeren. Bildet til høyre foran Storskjerdingen er Skjerdingsvatnet.

God tur.

Har ikkje helt gjort meg ferdig med årsskriftet for Vestnes Sogelag ennå. Romjula er fin til slik lesing. Merker meg at Ivar Brunvoll i sitt blad ”Udvikleren” gjengitt i årskriftet nevner to rekdalinger.

Først er det Knud Pedersen Rekdal som får utmerket attest av sokneprest Otto Teodor Krohg. ”Især udmærkede sig i denne Henseende den 14 aarige Knud Pedersen Rækdal af 11te Kreds. Levende staar for mig den Færdighed hvormed han fortalte….” .

Dette er Knut Pedersen frå Kristengarda fødd 1849. Han var første bruker på Resa (Dagreset) og bygde der både hus og løe. Så selger han Reset og flytter inn på kona Berit Eriksdatter sin farsgard på Ellingsetra i Fiksdal og bygger nye hus også der, det uten å ha skjøte på garden. Etter nokre år så flytter han igjen til Rekdal da han kjøpte Hauan. Og sannelig bygger han også hus her, ja vistnok naust, sommerfjøs og seterfjøs i tillegg. Knut selger Hauan til min farfar Johan Bjerkevoll i 1903 og flytter til Nakken i Fiksdal (Rasmes-Nakken) hvor han bygger seg kårhus på bruket til sønnen. Knut var bror til Lisbet Pedersdatter som også kom til Fiksdal, gift med Lars Eriksen. Ho var farmor til Knut Ellingseter, krigshelten som har fått en egen artikkel om sitt liv i dette årskriftet. Knut sin bror Kristen som tok over i Kristengarden på Rekdal giftet seg med Marit Eriksdatter Ellingseter, søster til Berit og Lars. Så her var det altså 3-dobbel søskenbytte!  

Den andre Rekdalingen som er nevnt i ”Udvikleren” er ”Dreng Ole Kristian Rækdal”

Brovoll skriver 10. april 1864: ”Forleden dræptes en Ulv paa Rækdal, ved at Dreng Ole Kristian Rækdal oppdaget den sovende i solskinnet bag en tue, og ihelslog den med sin øxe”.

Dette er Ole Kristian Olsen Rekdal frå Røsten på Rekdalsødegarden som med mot altså lurte seg inn på ulven. For 150 år siden var ulven en plage for husdyr også her, og folk var nok glade for alle som ble avlivet. Ole Kristian var fødd på Hellebostad i Sunnylven 15. september 1834. Ole-Kristian, foreldre og søsken kom til Rekdal ca 1852 og Ole-Kristian tok over plassen Røsten etter faren i 1864. Han gifter seg 19. mai 1879 med Erika Nilsdatter frå Midsundholmen. De fikk datteren Elen som kom på Rekdalsanden. Men før det hadde Ole-Kristian ”på laust” Olianna og Petter Olaus. Petter Olaus kom til ”Birkeland” Sø i Myrå.

Det var Ole-Kristian sin far Ole Hellbostad Rekdal (Røst-Ole) som gjorde den berømte handelen på Molde da han solgte Rekdalshesten for 5 dale.     

Med dette takker jeg alle som har fulgt med på siden min i 2013 og spesielt til de som har gitt fine tilbakemeldinger.  

Godt Nytt År

Jula kjem litt for brått på kvart år. Og det sjølv om det ikkje skal bakast eller bryggast til jul. Det er mykje godt av alt å få på butikken. Minna går tilbake til barndommen og den tids juleførebuingar og feiring. Ein halv sau eller et lam kom som regel i hus til jul, det var kjekt å være med far å dele opp sauen. Grovparteringa vart tatt med sirkelsaga som stod i arbeidskjellaren, noko med øks og kniv.  Dei forskjellige delane vart så salta i ein trestamp som sto i potetkjellaren. Sauribba og eit lår og ein bog vart hengt opp til tørk på mørkeloftet når dei var passande salt. Julemat av ypparste slag.  Alt vart nytta. Slagsida vart krydra og rulla og sydd saman og lagt til press i høvelbenken som stod i arbeidskjellaren (står der enda den). Av sautalget vart det god nekje som vart nytta som dott i potetballen utover vinteren. Dette skulle være litt ult/harskt for å ha rette smaken, smellgodt.

Eit år, eg kunne vel være i 5-6 årsalderen fikk vi være med på førjulstur, bytur til Molde. Det var ei stor oppleving som ein aldri gløymer. Reiste med rutebåten Legona frå Rekdalskaia tidlig på morgonen. I Molde husker eg spesielt dei ”levande” julenissane i utstillingsvindua i kleforretninga til Petterson. Dei saga og hamra, ja var reint eit mysterium. Og så huska eg at vi kjøpte elektriske juletrelys til denne jula. Osram juletrebelysning, 16 lys som enda virker etter ca 60 år. Nå slapp vi ha dei levande lysa på treet som berre kunne brenne når vi gikk rundt juletreet og ei stund medan julegåvene vart delt ut. Så måtte vi sjølvsagt besøke Kristianna moste i Øvre veg når vi var i Molde. Ho var tante til mor, ei myndig men veldig hyggeleg dame som hadde det så koseleg i leiligheta si. Så tok vi turen tilbake med Legona. Husker vi gikk av på Gjelsten som også hadde rutebåtanløp på denne tida og så rusla vi dei om lag 3 kilometerane heim. Så var det å vente nokre lange dagar før jula endelig kom.

God Jul

I dag har jeg lagt ut noen av mine minner fra Haubakken, fotballplassen vår. Det kan du lese om under Tilbakeblikk.

I går skrev jeg også litt om årskriftet til sogelaget. I artikkelen jeg nevnte skriver Bernt Elve Gjelsten om ei hending i Nakkedalen, Fiksdal "- ein nedrasa stein som skal ha slått ei rakstetaus på 17 år i hel på 1700-talet". Denne historia er bekrefta i kirkeboka og Olav Rekdal skriv om henne i bygdeboka side 192. Jenta hette Berit og var datter til Nils Hanibalson på Ellingsetra. Hendelsen skjedde 1.september 1767 og Berit ble 20 år i følge KB. Noen klarer kanskje å lese prestens beskrivelse i kirkebok for Veøy. Side 42 Dom 13 a Trin: langt nede på siden.

I en annen svært interessant artikkel i årskriftet skriver Bernt om Husmenn i Vestnes. Her nevner han også "Brenn-Olaplassen" på Øygardsneset Rekdal rydda rundt 1860. Navnet mener han kom av at nyryddaren måtte brenne skog og få vekk trerøter og kjerr for å kunne rydde seg åkerland og hustomt. Dette tror jeg er feil her. Denne plassen skriver O. Rekdal var før den ble plass kalla Hestehajin og brukt til hesteslepp. Den burde vel derfor vere en åpen plass. Nei navnet her kommer nok av at han Ola som tok over plassen i 1860 etter Erik Olsen fra Helland som bygsla plassen i 1847, kom fra Brennholmen i Bud og derfor ble kalla "Brenn-Ola". Men Brennholmen i Bud var kanskje rydda slik Bernt beskriver. Bygdeboka har for øvrig en ganske så sterk beskrivelse av denne Brenn-Ola. Sitat Olav Rekdal: "- Dei gamle minntest han helst som ein truskyldig tufs, sterk i trua på hulder og haubokk, men lite tess elles..."   

Denne bygdeboka krydret med historier og beskrivelser om folk i Fiksdal og Rekdal er til salgs på Biblioteket på Vestnes for en hundrelapp!

Sit her med årets utgåve av Vestnes Sogelag sitt årsskrift. Og her er det mykje godt stoff. For ikkje å snakke om mange bilde av ypparleg kvalitet som fortel om tidligare tider.  Noko har eg fått lest, anna får eg ha som juleglede. Spesielt likar eg ein artikkel av Bernt Elve Gjelsten om tradisjonsnamn på steinar og anna i Vestnes, glimrande sjølv om eg saknar Galten på Gjelsten og Kjerkå på Rekdal.

Som rekdaling er det nok likevel Asbjørn Oterhals sin artikkel om fisketørking og konfeksjon på Rekdal som interesserer mest. Fisketørkinga har eg berre eit vagt minne om. Det var ein gong vi i full fart måtte springe ned i fjøra for å berge fisken frå ei truande regnbye, eg hadde neppe byrja på skulen den gongen. Husker at dette var i Sandafjøra på grensa mot Selnes der vi hadde fisken vår. Konfeksjonen gikk au mot slutten då eg var gutunge. Men husker konfeksjonsdrift som Martin på Sanda og Ingvald på Myrå dreiv. Fire bilde av dei som tørka fisk og sydde klede har fått sin plass i boka. Artig gjensyn med mange eg husker frå barndomen.   

Takk til redaktør og skriftstyre i Vestnes Sogelag, og ikke minst til dei som skriv og er presentert bak i boka.  

Steinen over er min favoritt, den ligger i Langedalen, eg kaller den På Vakt.