Vinteren er på hell. En litt sur februardag med lavt skydekke og litt regn og sludd.

Jeg har lagt inn siste del av mine aner tilbake til Store-Rasmus på slektssiden her. Mest er det slekt fra Orten i havgapet på Romsdalskysten og Nord-Heggdal fra den lune solrike innsida av Otrøya i Romsdalfjorden. Her fortelles også litt om en anelinje tilbake til gammel bondeadel på Sunnmøre der første kjente person er Jon Bårdson Synes fødd rundt år 1400.

Jeg har ikke befattet meg med så mye politikk på disse sidene, men føler nå å si fra om angrepet på annerledesdagen vår. Det er ikke for ingen ting at i tusener av år har de fleste samfunn hatt en felles hviledag. En dag der en skulle samle seg etter en hard arbeidsuke og hvor en skulle samles til felles aktiviteter der en koblet av fra det daglige mas. Denne dagen har det blitt hegna om, og våre kloke forfedre forsto at det var såpass viktig med en slik dag at det måtte et sterkt lovverk til for at folk skulle respektere den.  Å respektere annen manns eiendom, å holde seg til sannheten og å respektere hviledagen var jevnstilte selvfølgeligheter. Og det finnes ikke noen gode grunner til at de erfaringer som tusenårene har lært oss er så verdifull skal rives ned av en ideologi som bygger på at hver enkelt av oss skal gjøre alt vi vil uten å tenke på fellesskapet. Og det er det lille mindretallet symbolisert med profitørene som Jesus kastet ut av tempelet som her er anførere. Alle må få lov å gjøre hva de vil er det tynne stjerneargumentet. Men det å måtte være butikkbetjening når en heller skulle ha hatt tid med familien er ikke å ha frihet til å gjøre det en har lyst til. Så skal selvsagt barna som foreldrene ikke kan ta seg av sendes på søndagsbarnehage. Handverkere må være på vakt for å holde hjula i gang og det ene fører det andre med seg. De som i dag har yrke som medfører søndagsarbeid vil etter hvert miste tillegg for ubekvem arbeidstid. Det har jo ingen legitimitet når alle dager blir like.

Det at arbeidsgivere, arbeidstakere, butikkeiere, butikkansatte og jeg tror det store flertall (se her) av det norske folk ikke vil ha søndagsåpne butikker ser ut til å prelle av hos makthaverne. Det er trist!

I dag var jeg en lørdagstur på nærbutikken, slapp å reise mange mil for å få meg en litt helgamat. Snakke med hyggelig betjening, treffe folk og kjøpe en lottokupong for å ivareta kveldsspenningen. Om søndagsåpne butikker blir tvinga igjennom så vil dette bli noe en må regne med faller bort. Det er ikke rom for de små utkantbutikkene å overleve med økte omkostninger til betjening og andre utgifter om de skal utvide åpningstidene til søndag for å holde på kundene. Da blir det å kjøre flere mil for å kjøpe melkekartongen en glemte. Var det noen som snakket om at det ikke vil ha innvirkning på miljø og forurensing? Varene vil bli dyrere når en skal ha butikkbetjening en ekstra dag med omtrent samme omsetning. Det er lett å rive ned det vi gjennom generasjoner har erfart er så verdifullt. Det kan bli vanskelig å bygge opp igjen.

La oss slå ring om annerledesdagen!

Bildet er av nærbutikken i dag. Hvor lenge får vi beholde den om dagens politiske flertall får det som de vil mot folkeviljen?

I dag er det morsdag, og da går tankene tilbake til min egen kjære mor som gikk bort så alt for tidlig 54 år gammel. I morgen 9.februar er det 101 år siden ho ble fødd.

I dag, dagen derpå til stormen "Ole" som har herja i landet vårt, vil jeg skrive litt om en annen Ole, som vistnok også kunne være litt stri og lunefull og som også kunne herje litt. Det var felespiller og eneboer Ole Elias som budde i Øygardsbukta på Rekdal (Lenke). I dag ligger det like ved der husa husa hans sto en stor flott gapahuk som driftige rekdalinger har satt opp og drifter til glede for både bygdefolk og andre. Nå blir der arrangert gudstjenester, jonsokfeiring, bursdagsfeiring og andre koselige arrangement i privat regi i den idylliske bukta. Da er det jo greit å bli minna på at også for 100-150 år siden var stor aktivitet i området der med om lag 10 husmannsplasser og et yrende liv i denne delen av bygda som nå er ubebodd.  Ol-Eljas var nok sett ned på av folket i samtiden og spesielt kanskje av selveierne «nord på garda». Kanskje på tide å løfte opp disse plassingene som strevde for seg og sine, og som er forfedrene til mange av oss. Ettermælet var ikke alltid var så flott, men da skal vi huske at historia som oftest var skrevet av en stand som ville stå litt over husmannsfolket der ute.   

Over fjorden ute i Dryna lå den gamle handelsplassen med brennevinsutsalg. Dit ut så var det mange som dro. Og flere turer tilbake over fjorden endte i tragedie forteller historien. To av brødrene til Ol-Eljas omkom på hjemtur fra Drøna. Også andre Rekdalinger omkom på veg fra Dryna. Deriblant var det en ulykke i 1893 da to ungdommer, han «Ågne Pedersen i «Haua» og han Hans Iversen «Sø i Myrå»  kollseila på heimtur fra Dryna og enda sine dager ute i Mifjorden.     

Bildet er tatt omtrent der naustet til Ol-Eljas sto, og huset like ovenfor.

I dag vil eg rose Vatne Sogelag sitt årsskrift som eg var så heldig å få eit eksemplar av på besøk i Vestrefjord hjå søster og svoger i jula. Vatne Sogelag ser ut til å være eit aktivt lag med mange gode skrivarar som ivaretar soga for framtida.

Som fotballinteressert og gamal fotballspiller så merkar eg meg historia om Ravn. Nabolaget frå sør hadde god kontakt over fogderigrensa og det ble mange møte mot raudbuksene i treningskampar og turneringar. Husker og vatnebygdarar som deltok på gutelaget her i Fiksdal og Rekdal og som sykla frå Vatne for å spele på romsdalslaget tidleg på 1960-talet.

Petter K. Ulvestad har ein Interessant artikkel om rutebilhistoria i distriktet, som handlar om AS Vestnes-Vatne Rutebiler som også var vårt rutebilselskap. Hovudpersonen her er Petter sin far Karl Ulvestad (Kleiven som vi husker han som) og som budde fleire år med familien her på Rekdal. Han var bror til fars svoger (onkel Konrad) og sjølvsagt ein kjent kar for oss.

Norvald Bjørkevoll skriv om Eikesetra kor dei jaga jerv og bjørn. Denne setra i grensebygda var seter for gardane Eik og Byrkjevoll. Her har søster og svoger hytte, og det har blitt mange turar til denne perla av ein plass. Bestemor Elisabet var nok setertaus her rundt 1900 da ho tente på Byrkjevoll og ble kjærast med gardsgut og smed Johan som ho fikk med seg til Rekdal kor dei kjøpte seg gard. Slik vart husmannstausa på Rekdalsmyrå ei akta gardkjerring i heimbygda.    

Norvald skriv også om lærar Ane Petrine Langset som var frå Langset i Vestrefjord. Ho var lærar i Fiksdal og Rekdal. Min far Petter hadde Ane til lærar, og han nemnte ofte Ane kan eg huske. Ane hadde hus i Fiksdal (ikkje på Rekdal som det står under bildet av huset i årboka).

Så er det artikkelen om Johan Johannesen Eik (Yst-Eik) som deltok i napoleonskrigane fødd 1778 og som bygdeboka ikkje vet noe om. Johan kom til Synnaland (Brattvåg) og det er ei utrolig artig historie som her blir teikna av denne karen som gifta seg i eit par blodige knestrømper han hadde med seg frå krigen. Eik var jo vestnesgard på denne tida og da blir det jo ikkje galt å kalle Johan for romsdaling. Litt slektssamband fin eg og, da bestemor til Johan og tipp-tipp-tippoldemor på Byrkjevolla var søstrer.

Per Bjørkevoll fortel om eit tragisk forlis utafor Rekdal i 1943 der to unge menn frå Vatne omkom. Motorbåten «Thor» skulle slepas frå kaia på Rekdal av båten «Miko» til Gjelstein for reparasjon. Båtane blei kasta opp på eit skjær og «Miko» vart knust. To karar frå Tennøya på den andre båten redda seg i land. Frå kaia blei det satt ut ein færing med 4 mann, men tross store anstrengelsar så kom dei ikkje bort til skjæret. Vi må vel regne med at skjæret her var Reka.

Som vi altså ser så er det nære forbindelsar og mange relasjonar mellom nabobygdene her i grensetraktene i Sunnmøre og Romsdal og årboka frå Vatne 2014 er ein del av vår felles historie som eg takkar for.     

Bildet over er frå Holevatnet ved Eikesetra, der eg er i ferd med å tømme garnet for nattas fangst.

Da har vi begynnt et nytt år med nye muligheter. Men vi må jo ikke glemme vår historie.

Siden sist så har jeg på slektsidene lagt ut om spennende personer i slektsrekken tilbake til Ingebrigt på Beinset og videre til Store-Rasmus.

Et bilde fra Andestadvatnet fra Sykkylven kommune sine hjemmesider, fotograf Ellen de Wit.

Bildet henger sammen med at jeg har studert litt på «Storfjordslekta» mi, og det er jo mange interessante personer langt tilbake også der. Og håper at jeg kan få litt mer på «papiret» etter hvert om folket som vi slekter fra der inne.  Under Storfjordslekt skriver jeg om min tipp-tippoldefar [44] Knut Martinus Pedersen Fauskehaugen Korsedal. Fødd 1788 død 1859. Morfar hans, (4xtipp) Ole Jacobsen Andestad var fra Andestad i Sykkylven. Han giftet seg for andre gang i 1756 med Anne Jonsdatter Langlo fra Stranda. Men de ble ikke gift så lenge. I 1765 drukner Ole og naboen Hallkjell Grebstad inne i Voldafjorden og ble ikke funnet att. Heldigvis hadde Ole og Anne fått datteren Berte Marie i 1757 slik at etterslekta ble sikra og dermed er jeg også til. Berte ble mor til [44] Knut Martinus.  Ole Andestad var sersjant, men han tusla visst litt med handel også. I alle fall så ble han tatt for å ha solgt brennevin på tinget i 1735 forteller gardssoga for Sykkylven. Hvordan hadde det seg at Ole og naboen Hallkjell hadde havnet helt inne i Voldafjorden og endte sine dager der og hvordan omstendighetene var rundt den ulovlige brennevinshandelen hadde jeg likt å visst. Svaret ligger trolig i tingprotokollen, men der er det ikke så enkelt å finne frem uten kyndig hjelp. Gale gikk det også med sønnen Jacob Olsen Andestad som tok over garden på Andestad alt i 1747 da faren flytta til Hjelle. Han drukna sammen med sin sønn Peder og to andre på Flisnesfjorden i 1773.  Og enkene satt selvsagt att og måtte finne seg ny mann eller leve av almisser. De hadde sine små og store problem den tiden også.