30. desember 2015.

Vi nærmer oss slutten på 2015. På våre kanter, og spesielt i Vestnes Kommune vil det nok gå inn i historien som det året Tresfjordbrua ble åpna. Vestnes Kommune ja, det er nok også snart historie. De sentraliseringskåte politikerne i hovedstaden der makta ligger, nå enten den er rød eller blå, sørger nok for det. Her er det nok dirigeringa av pengestrømmen som bestemmer utfallet. Pengene våre som kommer fra distrikta gjennom fisk, oppdrett, olje, mineraler, turisme og industri basert på alt dette går innom hovedstaden hvor makta sitter og truer oss. Gjør slik og slik om dere vil se mer til verdiene dere produserte og sendte til oss. Og slikt ikke bare finner vi oss i, vi er faktisk med på å tilrettelegge for denne udemokratiske utviklinga. Om noen år kan vi komme i den situasjon at det ikke finnes en folkevalgt i Vestnes. La nå det får være nok om framtidsutsiktene.

I jula har jeg lest i en flott bok av Odd Sørås. «Folk og ferdsel i Vestnes. Trafikk i tusen år - frå Vestnesankeret til Tresfjordbrua". Ei veldig god bok som forteller om hvordan vi forflyttet oss før dagens veinett ble utbygd. Vestnesankeret, kanskje 1000 år gammelt, funnet ved Vestnesbukta med en ankerlegg på 2,02 meters lengde viser at her var det trafikk av store skip allerede i vikingtida. Vi får også høre om Nikolas fra Vestnes, den først navngitte vestnesing. Nikolas var en av kong Sverre Sigurdson sine betrodde menn.

Et artig kart over området her som hollenderne brukte er også gjengitt i boka (se under). Kartet viser blant annet "Hanibals hoeck" som var Gjelstenbukta. Hanibal Jensson Gjelsten var en stor leverandør av tømmer i hollendertida. Boka gir oss altså et godt bilde av trafikken her og hvordan våre forfedre beveget seg fra oldtid og frem til våre dager.

Så kan en da undre seg på hvordan tippoldefar Petter, tippoldemor Anna Bergitte og vesle Karen Jørgina på 6 år bevega seg når de flytta fra Stordal og ut til Rekdal i 1857/1858. Første del av reisa er grei. Turen fra Stordal og til Ørskog måtte være med båt. De første dampbåtene som gikk i lokaltrafikk ble kjøpt i 1856; «Nordmør» «Romsdal" og «Sundmør» og den 17. mai 1858 gikk dampskipet «Romsdal» lysttur til Tresfjord ifølge boka. Sikkert ei storhende for tresfjordingene. De på Rekdal som budde ved skipsleia hadde sett dampbåter på fjorden lenge før den tid. Dampskipet "Nordcap" ble satt i rute i 1841. Gikk blant annet innom Ålesund og Molde. Men det var nok ikke dampbåten Sundmør» som frakta fattig husmandsfolk på flyttefot ut Storfjorden i 1858. Denne delen av ferda ble nok enten rodd eller tatt med seilbåt. Når de kom til Ørskog var det så flere muligheter for ferda videre. Hadde en egen båt måtte en fortsette ut fjorden, gjennom Dragsundet, Skodjestraumen, Toftesundet, ut Grytafjorden og rundt Hildrelandet og inn Midfjorden. Men Petter hadde neppe båt med seg så turen vart langt kortere. Om familien var godt situert kunne de velge skyss etter Postvegen mellom Ørskog og Vestnes, men blant de som hadde råd til dette var ikke Petter og Anna. Det vart nok å gå til fots. Og når de skulle til Rekdal så var det nok en av de gamle velbrukte stiene over til Tomrefjellet og ned Frostadalen som var kortest. Fra Frostad var det da å gå etter den nye landevegen som nå trulig var ferdig til Gjelsten (vedtak om bygging 1855). Fra Gjelsten til Rekdal var det enda ikke bygd offentlig veg. Rekdalingene fikk ja på vegsøknaden sin i 1859 og de kunne ta til med vegbygging også her. Så siste biten på ferda for «Korsedalingene» gikk nok etter en gammel kjerre/sledevei før "nyvegen" vart bygd. Bygdeboka har følgende sitat etter oldemor Karen Jørgina: "Det fanst ikkje gjæresgar her når me kom hit. Gjelsteinkjyn gjekk utfør glasa når me vakna om morgon. Og ikkje var det skikkeleg veig. Nyvein var berre oppkasta endå, herifrå og innat Elven. Den gamle gang- og slede-vein gjekk nepå neste legden. Her frå oss (Sø på Myrå) gjekk me då inn og nedover åt nå Johannes i Hålen når me skulle innover. Det var ikkje folk her innaføre frein me kom inn i Hålå. Der so husa innpå Hauå no stenn var det småskog, ausp og tytelyng. På Hålbakkå var det heller ikkje komne nokken endå."

Husa i "Hålen" sto visst i hola nesten nede på Hauglia den tida, derfor navnet "Hålå".

Bildet fra boka fra fergekaia på Vestnes, årstall ikke oppgitt, vi tipper rundt 1950. 

Altså mye god lesing i den fine boka som også har mange fine bilder av lokale fotografer.