19. september 2015

I grensetraktene mellom Romsdal og Sunnmøre, øverst i Rekdalen på Romsdalsjord ligg Forsevatnet, omlandet heter Forsen. Vatnet er omlag 2 km i omkrets. Etter å ha plassert bilen ved Rekdalssetra er det 2-3 km å gå i lett terreng fram til vatnet. Fra gammelt alt var det vel helst slik at om en skulle til fjells så skulle turen ha et nytteformål. For besøk på sjølve Forsen var det som regel fiske i vatnet som var formålet med turen. For fisk var det og er det bra med. Fjellørret eller kree som er det lokale navnet på små elve- og fjellørret. Hadde en garn og oter med seg så var i alle fall god fangst sikret. Et par private hytter lå ved vatnet og de var flittig brukt og lånt ut til bygdefolket og til anna kjentfolk. Hyttene var også mye brukt som overnattingsplass når en var på jakt, det var helst ryper en jaktet her oppe. Nå er det bare den ene av hyttene som er igjen. Sauene liker seg også godt i liene her og det blir naturlig å søke hit når en er på sauesanking. Dessverre så har det vert lite av sau og bjelleklang her de siste åra.

Men folk vil hit, og i den forbindelse har det i år blitt laga en gapahuk ved vatnet. Det meste av æren for denne flotte huken må vi gi til rekdalingen Haldor Dahle som har gjort det meste av planlegging og utførelse. Forrige lørdag (13/9) var det åpning av huken. Rundt 50 små og store hadde tatt turen til fjells. Idrettslaget spanderte sodd, og det ble servert grilla Forsekree, kaffi og sjokoladekake. Medbrakt niste fikk ligge i sekken. Tre journalister fra lokalpressa hadde også tatt turen, så begivenheten vart godt dekket. Nå har vi alle et flott sted hvor vi kan kvile eller slå leir. Det er det mange som setter pris på. 

Over elva som danner utløpet til vatnet har det i år blitt laga gangbru. Vi må også her ta med litt om historia til disse tømmerstokkene som mange nok har tatt for å være ei slags bru over elva. Ser vi godt etter så ser vi at det er bora loddrette hull i stokkene. Og dette er sjølvsagt ikke gjort for moro skyld. Tømmerstokkene (se bilde) er rester etter ei gammel demme/demning som jeg vil betrakte som et kulturminne. Gjelsteningene som har fallrettighetene her brukte elvevatnet til å drive sag og til å få kverna til å gå rundt og male korn. Når det minka på vatnet i elva, så sendte de folk hit fram og åpna for mer vassføring. Kanskje så tidleg som i 1610, altså for over 400 år siden dreiv de med slik regulering av elva. For i sagskattlista for 1610 så skatter «Hanneball Gillesteen for 200 tølter bord skåret».  Bord og bjelker ble solgt og lasta om bord på hollandske skuter og ført til Holland.

Et slikt sted må også ha si segn. Ei slik segn er den om «Skatten under Skjeringen». Skjeringen er grensefjellet her som Forsavatnet ligger ved foten av. Ei anna segn seier at det var Hungnesen som holdt til på Røverhytta som hadde samla og gjemt skatten. 

Skatten attunder Skjeringen. ( I Olav Rekdal si språkdrakt frå «Folkeminne frå Romsdal» 1933)

Attunder Skjeringen i Rekdalsmarka, skal det liggje ein skatt nedgraven, og han er so stor att han skal kunne skatte for Norge i 7 år. Men det er ikkje so lett å få ti han. For han ligg oppunder ei stor helle, og oppunder den hella ligg det ein forferdeleg stor lindorm og vaktar på skatten. Men kvar jonsoknatt må lindormen ned i Forsevatnet for å drikke, og då brenn det ljos over skatten – då må den være ute som vil prøve å få ti`n.

Men sjølv om ein finn fram til skatten, og fær hella tåvelta so er det endå ikkje so enkel ei sak å få han opp. Og den som det vil gjære må halde seg hard, og ikkje snakke eller anse på nokon anna ting før han hev fått skatten opp og bort med seg – for det er meir trollskap enn lindormen som er sett til å vakte skatten.

Gamle-Bakken og han Gamle-Pe Gjelsten hadde funne ti skatten ei jonsoknatt. Dei var komme so langt at dei heldt på velte hella ifrå, og dei høyrde kor det gløymde ti ein koparkjel nedi der. Men so vart dei var at Gjelstengarden stod i ljos loge. Og so la han Pe te nedover, og Gamle-Knuten etter. Men når dei kom ned og skulle te sjå var alt som det skulde vere nedpå Gjelsten. Og då forstod dei at branden hadde vore ei synkverving berre. Men skatten fann dei ikkje att meir.