9. mai 2015

En hyllest til de som ivaretar vårt kulturlandskap.

Vi har nå komme til en tid av året som er utrolig fin. Med fuglekvitter, med grønne marker og blomster i alle farger som blir trylla frem fra jorda. Et rådyr beiter like inntil husveggen men forsvinner brått når jeg litt uheldig gjør meg til kjenne. Men det kommer nok igjen. I går markerte vi 8. mai, frigjøringsdagen og 70 år med fred. Vi kan vel ikke annet si enn at vi har det godt her i gamle Norge.

I dag til frokosten slo jeg som vanlig på fjernsynet. Det er NRK 1 som er min kanal, slik er det bare. «Ut i naturen»  (lenke, se programmet fra 5/5 2015) i reprise var programmet som gikk. Det ble både en vekker og et fantastisk møte med norsk natur. Og det ble også et hyggelig gjensyn med slekta inne i Geiranger. Temaet denne gang var natureng og blomster som står i fare for å forsvinne. Ikke bare av gjengroing, men også av moderne effektive driftsformer og kunstgjødsel som dreper de gamle kulturplantene. Det er en vekker at krav til effektivisering og bruksstørrelse har vært og i enda større grad ser ut til å bli drepen for mangfold av blomster, av bier og andre små og store levende skapninger som er så fascinerende og som har gitt oss noen av våre fjorder en plass på Unescos verdensarvliste.  

Det finnes heldigvis noen som vil ta vare på dette mangfoldet. Gunn og Pål på garden sin oppe i Sunndalen, Asbjørn på Skutholmen og faktisk også dronning Sonja som engasjert er med på å få blomster og bier tilbake til Slottsparken. Men for meg i dag var det spesielt møtet med kjentfolk fra Vesterås i Geiranger som ble mest interessant. Per som fra barndommen hadde lært seg å ta vare på kulturlandskapet i samspill med planter og dyr. Han gjorde et gripende inntrykk med sin historie om garden og arven han var så stolt av. Og det som kanskje ikke kom så godt frem var ho som holdt seg mest i bakgrunn, kona Magnhild som må få sin del av æren for at kulturlandskapet inne på Vesterås blir holdt i hevd til glede for lokalbefolkning og turister og turistnæring. Magnhild som selv vokste opp på en utkantgard hadde god erfaring med seg til å bli matmor på Vesterås. At nye generasjoner ser ut til å fortsette arbeidet til Magnhild og Per var kjekt å sjå.

Så takk søskenbarn Magnhild og resten av slekta i Geiranger for bidrag til et godt program, og ikke minst for bidrag til et levende kulturlandskap. Måtte våre politikere skjønne at også denne form for landbruk er viktig.

Når en ser slike program og forstår litt mer av hva natureng har for betydning for både mangfold av flotte blomster og bier, humler m.m. (se lenke) så må en vel lure på om ikke folk bør bytte ut de grønne sterile plenene med engsoleie, blåklokker og tiriltunge. Men dessverre så er det jo slik at reklamens makt er ugjenkallelig. En må selvsagt ha stor plen for å rettferdiggjøre stor flott gressklipper, helst litt større og finere enn naboen sin. Og nå også roboter som rusler rundt på de flate over alt like markene som en ofte ikke bruker til stort annet enn å ergre seg over hvor fort graset vokser. Ja merkelig dette hvordan hobbyindustrien og kunstgjødselprodusenter har lurt oss til å tro at en grønn plen er selve symbolet på vellykkethet.