8.februar 2014

Da har OL komme i gang der borte ved Svartehavet. Denne gang med heseblesende fotballreportere fra Bergen og sunnmørske nyhetsanker til å lede oss igjennom de 22. olympiske vinterleker. Ikke akkurat hva en forbinder med traust vintersport, men slik er det nå bare når Mammon styrer verda.

Men Bjørndalens gull i dag hadde vært like gjevt selv om det hadde gått i et gammelt svart-hvit apparat fra 60-tallet uten kommentarer. Noen ganger betyr innpakninga ingenting.

Dette er mitt 17. vinter-OL. Å ja, det første i 1952 fra Oslo da jeg var knapt tre år husker jeg nok ikke annet fra enn hva jeg har blitt fortalt og har lest om. Men det neste i Cortina i Italia i 1956 fikk jeg da med meg. I alle fall at det dukka opp noen sovjetiske skøyteløpere og ødela festen for oss.

Egentlig så er vel sport best på radio. Knut Bjørnsen fra det legendariske mil-løpet i 1960 med Kuppern`s fantastiske 15.46.6. er nok det største. Og hvem av oss gamlinger husker ikke Bjørge Lillelien som dukket opp i samme OL og gripende fortalte oss om reserven Håkon Brusveen sitt overraskende gull på 15-kilometer. Ja det er ikke bare for kjøttkaker og saken er biff i den legendariske fotballkampen mot England i 1981 at vi husker Bjørge.

OL i 1964 fra Innsbruck vart det første på TV for de fleste av oss. Vi hadde ennå ikke fått fjernsyn heime så det vart nå mest radio det året også. Men min første store opplevelse fremfor et fjernsynsapparat fikk jeg under dette OL. Det var hos en kamerat hvor vi måpende satt og så på at Norge tok de 3. første plassene på en uforglemmelig 5000. Nedturen kom tre dager senere da navnet Sven Låftmann for evig brente seg inn i hjernebarken. Denne svensken bestemte alt som skjedde ute på isen, og sørga for (i alle fall med norske øyne) at et nytt påfunn som hette ismaskin ødela isen når våre beste skulle gå. Og da vart det et surt svensk gull på 10000-meteren. Dette hørte vi på radio, og jeg var mektig vred. Tror nok det kun var en som var sintere, min far som også satt i stua og hørte reporterne skildret hvordan denne svensken maltrakterte isflata og norske gullsjanser.

Fire år senere i Grenoble-Ol i 1968 hadde vi fått fjernsyn i hus. Da satt jeg også sammen med min idrettsinteresserte far og så på 10000-meteren og fikk oppleve tvilsom ispreparering og en svenske som dukket opp i et sent par og snøt oss for gullet. At TV-apparatet overlevde den kvelden må vel helst karakteriseres som et under.

Ja som vi skjønner var skøyteløp det store på den tida. I dag tar Nederland alle medaljene på 5000 meter uten at noen bryr seg nevneverdig. Det er ikke så gjevt lenger