20. jun, 2016

Onsdag kveld kom det melding om at kirka vår hadde tatt fyr. Jeg skulle ta et raskt blikk på lokalavisa på nett før sengetid, da dukket det opp et nyhetsvarsel. Det var brann i Fiksdal Kirke. Hva står kirka vår i brann… det var jo utenkelig. Første tanken er jo å kaste seg i bilen, en kan kanskje være til hjelp. Men det blir med tanken, det er 7 km og brannvesen fra tre steder er på vei meldes det og en skjønner at det for menig mann ikke er mye å gjøre annet enn å være nysgjerrig tilskuer og være i veien. Snart kommer det mer informasjon. Brannen er under kontroll og kirka reddet, for en lettelse. De nærmeste naboene til kirka kom raskt til og gjorde en heltemodig innsats med å slukke brannen i den utvendige trekledningen. Det var nok takket være disse at kirka ikke brann ned. En føler en takknemlighet. Du kjenner dem alle når navn og ansikt dukker opp på TV og i aviser dagen etter.

Og for et brannmannskap vi må ha! Frivillige som rykker ut fra sine hjem når meldingen tikker inn. Jeg er såpass godt kjent og kjenner distrikt og veier såpass godt at jeg skjønner at her har alt gått på skinner og vel som det. Og slikt kommer ikke uten trening og dyktighet av et mannskap som virkelig har lidenskap for det frivillige vervet de har tatt på seg.  

Jeg har nok som de fleste et spesielt forhold til min sognekirke. Her var jeg døpt, her ble jeg sammen med jevnaldrede ungdommer konfirmert og for to år siden hadde vi et kjekt gjensyn i kirken til 50 års jubileum som konfirmanter.  Og her ved kirken ligger våre kjære gravlagt, gravminnene står tett. Mor og far, besteforeldre, onkler og tanter, ja det er så mange som du kjente og hadde et forhold til.

Her var farmor døpt nyttårsdag i 1875, ni år etter at kirken ble åpnet 27. november i 1866. Det er altså 150 års jubileum for kirka vår i år, det klarte ikke brannstifteren å forhindre.

Ja det var altså en brannstifter som ble arrestert få timer etter ugjerningen. Hva er det som får et menneske til å gjøre noe slikt blir det spurt. En mann med samme bakgrunn som oss og med sine forfedre som i generasjoner har brukt kirken.  Nei det får vi vel aldri et godt svar på. Det er så mangt her i livet som er uforståelig.

Jeg tok meg en tur innom kirkegarden dagen etter. Så til grava til far og mor som ikke ligger så mange meter fra arnestedet. Men her var alt vel. De som hadde gjort redningsarbeid hadde i travelheta også klart å unngå skade på gravminnene.  Alt gikk heldigvis godt, bordkledning kan skiftes og kirka vil igjen framstå som det praktbygget den er.

Siden sist jeg skrev her har jeg lagt inn en 17. mai tale som flere har kommet med ønske om å se, den finner der her 17. mai 2016, ligger under lokal historie da det meste er lokal historie. Jeg har også lagt biografi til 3x tippoldemor Karen Eriksdatter Magerøy Hagset på Øyslekt II. (Nederst på siden). Her har jeg også lagt inn kjente forfedre til Nils Einarsen og Karen Eriksdatter. Har også et litt uhøytidelige betraktninger om kryssing av Romsdalsfjorden, det kan en lese om her: Fjordkryssing

19. jun, 2016

23. apr, 2016

Vinteren vil ikke slippe taket skrev jeg for en tid siden. Og når jeg våknet i dag kl. 0600 så ble det ytterligående bekreftet (se bildet). 

I dag har jeg så smått startet å skrive litt om mine 3 x tippoldeforeldre fra min Øyslekt.

Og jeg starter med [106] Nils Einarsen Gjelsten Hagset fødd 1742. (Nederst på siden i Øyslekt II). Etter at jeg gjennom vinteren har fått være med på å sett det prektige våningshuset på Oppigarden Gjelsten bli restaurert så har også Nils Einarsen kommet nermere. Nå var nok ikke Nils fødd i dagens våningshus i Oppigarden, men vi vet jo at det var vanlig å flytte de beste tømmerstokkene til neste hus. Så litt etter Nils ligger nok igjen i tømmeret som nå så flott igjen har kommet til heder og verdighet.

Om Nils så står det i bygdeboka at han er konfirmert i 1765, men finnst ikke nevnt siden. "truleg utkommandert som soldat for så å bli borte". Men Nils hadde ikke blitt borte. Han hadde bare rodd ut av prestegjeldet og over til Otrøya. Og dit var det ikke langt for disse karane som var kløppere både med årer og seil. Krogsgarden på Hagset har navnet sitt etter den gamle Krog-slekta som etablerte seg i området. På Hagset satt Erik Krog som bruker i 1620. Mye slekt hadde de nok på Vatne der vi finn navnet igjen på Krogsetra. Dit går ei anna gren av slektstreet vårt. 

Det får være nok om slekta i dag. Hadde nå egentlig bestemt meg for at dette ikke skulle bli noen politisk side. Men må nevne et par synspunkt om Kommunereforma også i dag. Når det nå engang har blitt så galt som det dessverre har blitt så må en si noen ord. Slik denne reforma nå blir pressa igjennom i rekordfart er meningsløst. Retorikken om sterke kommuner er bare tåkeprat. Selvsagt er det at mange små kommuner kunne ha slått seg sammen. men da burde det selvsagt vært en modningsprosess hvor de beste løsninger ble valgt når en visste hva innholdet til kommunene skal bli i fremtiden. Det er ikke nødvendig å gå lenger enn til Danmark for å se at stort og byråkratisk ikke behøver å bli bedre. Sist vi hadde en kommunereform for 50-60 år siden så gikk det rundt 15 år fra prosessen ble sett i gang og til reformen ble en realitet. Godt samarbeid mellom naboer vil være nødvendig nå enten vi er store eller små. Det har vi i dag og det blir det i fremtiden. Når ikke engang kommunepolitikerne som har blitt tvinga til å gjennomføre prosessen vet hva reformen fører med seg, ja da skjønner en at dette har gått over stokk og stein.

Mandag er det valg, og mitt valg er klart. Jeg hopper ikke på noe som vi overhodet ikke vet resultatet av. Enn så lenge må Vestnes fortsette å være egen kommune. Godt valg.