16. mai, 2015

Litt om slekta og om folketeljing 1891 i dag.

Hele folketeljinga frå 1891 (1. januar) ser nå ut til å ligge ute på nettet i skanna utgåve. Litt tungvint å finne frem er det, men det går no seg til. Kvar person i Norge har fått si eiga side. For en som er hekta på slekta og interessert i  livet i gamal tid så er det jo interessant lesestoff, og det kommer jo fram en del trivialiteter. Merk, ord som er understreka her er ei lenke til folketeljing 1891. Og du kan bla i teljinga med å klikke til venstre eller til høyre på bildet. Framover og bakover.

Går vi over fjorden til morsslekta så ser vi at sambuarskap fantes også i 1891. Min oldefar Hans Andreas var frå Krogsgarden på Hagset. Under garden var det også ein husmannsplass som ble kalla Kalvegjerdet. Der budde det ei barnlaus enke som hette Marta Torine som var frå Klauset litt lenger vest på Otrøya. Som tenestetaus hadde Marta Torine tantebarnet sitt Karen Severine Klauset boende hos seg. Men folketeljinga for 1891 viser også at Hans Andreas hadde flytta inn hos dei og er titulert som «Logerende hørende til familien» og driver med fiskeri og snekkerarbeid.  Karen Severine får dottera  Beret Anna (mormor) litt seinare på året, ho blir min bestemor og ein månad etter fødselen er det bryllaup og slutt på sambuarskapet på Hagset.

Av denne folketeljinga ser vi også at farmor Elisabet på Rekdal har flytta ut av heimen på Olemyrå. Ho har blitt 16 år og er tenestejente på Trondgjerde på Rekdal der ho styrer med  gardsarbeid, kreaturstell og husstell. Eller så merker vi at det det ikkje alltid er familiefaren som er forsørgjer for alle barna i heimen. På Olemyrå hos tippoldemor og tippoldemor så er det kårkona Anna Larsdatter (bestemora) som er ført opp som "pladsboerenke" som forsørgjer det eine barnet Elias, som da blir kalla pleiebarn, medan faren Ole er forsørgjer for dei andre barna som framleis er heime.

Av folketeljinga 1891 så ser vi at det også budde langsveisfarende på Rekdal. Riktig nok er folket i Gjelstenlia og Dragneset ført under tellingskrets 11 Fiksdal, men folket her hører jo til Rekdalsbygda da som nå. Og under husliste nr 52 som må være Brattalia finn vi fødd 1831 frå Eda Værmland Sverige, Nils Nilsen Nore f. 1831 som er jordarbeider til andre. Saman med seg har han Lovise Olsd. Lysaker frå Eidsvoll fødd 1833 som er «lovlig fraskild». Teljaren har ført henne opp som «Jordemoder og syarbeide», men dette er overstrøket og forandra til «fødselshjelperske og syarbeide for egen regning». Sikkert var det mange fiksdalingar og rekdalingar som på denne tida fikk hjelp av Lovise til å komme til verda. Bygdeboka seier at det budde ikkje folk på Brattalia mellom 1886 ( da plasskona Marit Ørgersdatter døde) og til Bjarte Rekdal flytta dit i 1915. Men dette stemmer nok ikkje helt. Pe i Nerigarda på Gjelsten som eide plassen sytte nok for å ha leieinntekter derifrå.  

Bestefar Jørgen (Jørg) på Bjørneremsanden 1891.

Bestefar Johan på Birkevoll i 1891

På bildet ser vi oldemor Karen Severine, bak mor Helga, som sitter med min søster og sin førstefødte datter Elisabeth på fanget. Til høyre bestemor Beret Anna. Bildet må være tatt i 1936 på "Hauå" Rekdal.

13. mai, 2015

 Litt fotball, og fotballminner i dag.

Det er så rart med det når våren kjem. Fotballen rullar også på lokale baner. Første heimekamp fikk eg ikkje med meg. Eit viktig jubileum i familien måtte sjølvsagt gå framfor det. Første kamp var mot Meek, det fargerike laget frå Molde som sparkar ball fordi fotball er skikkelig artig. I år var det visst 30 år sidan Fiks/Rek møtte Meek for første gang. Heilt utrolig eigentleg at eg allereie då hadde avslutta mi fotballkarriere, ein byrjar visst dra på åra. Men eg har då følgt med også i ettertid og kampane mot Meek har vore trivelig også frå tilskuarplass, ikkje berre fordi laget mitt som regel har vunne heimekampane tosifra, men også fordi vi har fått sett mange fine triks og overraskelsar frå dei gamle stjernene som vi husker best frå da dei hadde sin storheitstid for 30-40- 50 år sidan på gode Moldelag.

Og da er mimringen i gang. Det var den gang vi var ung og hadde en god del mindre kilo enn i dag.  Den gang heimebana hadde grusdekke og knea var ei blodkake etter kvar kamp. Litt om dette har eg skrive meir om under tilbakeblikk. (sjå lenke) Første del i dag, og 2. del vil komme seinare.

Bildet er lånt frå Bygdebladet som har følgt godt med på arbeidet som har blitt lagt ned i dei lokale lag og foreningar.  Kvaliteten er ikkje så god så ein får vel kjøpe originalen.

9. mai, 2015

En hyllest til de som ivaretar vårt kulturlandskap.

Vi har nå komme til en tid av året som er utrolig fin. Med fuglekvitter, med grønne marker og blomster i alle farger som blir trylla frem fra jorda. Et rådyr beiter like inntil husveggen men forsvinner brått når jeg litt uheldig gjør meg til kjenne. Men det kommer nok igjen. I går markerte vi 8. mai, frigjøringsdagen og 70 år med fred. Vi kan vel ikke annet si enn at vi har det godt her i gamle Norge.

I dag til frokosten slo jeg som vanlig på fjernsynet. Det er NRK 1 som er min kanal, slik er det bare. «Ut i naturen»  (lenke, se programmet fra 5/5 2015) i reprise var programmet som gikk. Det ble både en vekker og et fantastisk møte med norsk natur. Og det ble også et hyggelig gjensyn med slekta inne i Geiranger. Temaet denne gang var natureng og blomster som står i fare for å forsvinne. Ikke bare av gjengroing, men også av moderne effektive driftsformer og kunstgjødsel som dreper de gamle kulturplantene. Det er en vekker at krav til effektivisering og bruksstørrelse har vært og i enda større grad ser ut til å bli drepen for mangfold av blomster, av bier og andre små og store levende skapninger som er så fascinerende og som har gitt oss noen av våre fjorder en plass på Unescos verdensarvliste.  

Det finnes heldigvis noen som vil ta vare på dette mangfoldet. Gunn og Pål på garden sin oppe i Sunndalen, Asbjørn på Skutholmen og faktisk også dronning Sonja som engasjert er med på å få blomster og bier tilbake til Slottsparken. Men for meg i dag var det spesielt møtet med kjentfolk fra Vesterås i Geiranger som ble mest interessant. Per som fra barndommen hadde lært seg å ta vare på kulturlandskapet i samspill med planter og dyr. Han gjorde et gripende inntrykk med sin historie om garden og arven han var så stolt av. Og det som kanskje ikke kom så godt frem var ho som holdt seg mest i bakgrunn, kona Magnhild som må få sin del av æren for at kulturlandskapet inne på Vesterås blir holdt i hevd til glede for lokalbefolkning og turister og turistnæring. Magnhild som selv vokste opp på en utkantgard hadde god erfaring med seg til å bli matmor på Vesterås. At nye generasjoner ser ut til å fortsette arbeidet til Magnhild og Per var kjekt å sjå.

Så takk søskenbarn Magnhild og resten av slekta i Geiranger for bidrag til et godt program, og ikke minst for bidrag til et levende kulturlandskap. Måtte våre politikere skjønne at også denne form for landbruk er viktig.

Når en ser slike program og forstår litt mer av hva natureng har for betydning for både mangfold av flotte blomster og bier, humler m.m. (se lenke) så må en vel lure på om ikke folk bør bytte ut de grønne sterile plenene med engsoleie, blåklokker og tiriltunge. Men dessverre så er det jo slik at reklamens makt er ugjenkallelig. En må selvsagt ha stor plen for å rettferdiggjøre stor flott gressklipper, helst litt større og finere enn naboen sin. Og nå også roboter som rusler rundt på de flate over alt like markene som en ofte ikke bruker til stort annet enn å ergre seg over hvor fort graset vokser. Ja merkelig dette hvordan hobbyindustrien og kunstgjødselprodusenter har lurt oss til å tro at en grønn plen er selve symbolet på vellykkethet.